Som de fleste norske orkestre har Stavanger symfoniorkester et sammensatt opphav. Tidlig på 1900-tallet fantes det et profesjonelt orkester på teateret i byen. Samtidig fantes det en orkesterforening som engasjerte teaterorkesterets musikere som byorkester, supplert med en krets av dyktige amatører. Men på 1920-tallet ble også musikklivet rammet av de økonomiske nedgangstidene. Teateret gikk konkurs og orkesteret ble nedlagt.

Så, i 1931, ble det etablert et nytt, profesjonelt orkester, Stavanger musikerforenings orkester. Året etter tok det navnet Stavanger symfoniorkester. Orkesterets kjernegruppe av musikere arbeidet også i et radioorkester, Stavanger radioensemble – senere bare kalt Stavangerensemblet.

I Kristiania og Bergen fikk man opprettet symfoniorkestre gjennom et tett økonomisk og administrativt samarbeid mellom kommunen og ulike private aktører. Dette viste seg å bli vanskeligere i Stavanger. Da kommunen engasjerte seg i orkestervirksomheten på 1930-tallet, fikk man opprettet et nytt orkester, Stavanger byorkester, ledet av den meget populære Gunnar Knudsen, radioensemblets leder. Etter en viss tid og strid ble Byorkesteret Stavangers eneste profesjonelle symfoniorkester – under navnet Stavanger symfoniorkester.

Orkesteret var lenge lite. Karsten Andersen bygget det opp gjennom sin lange tid som kunstnerisk leder fra 1945 til 1963, men så sent som i 1979 var det bare ansatt 29 profesjonelle musikere. Det har da også forblitt noe av et særtrekk ved Stavanger symfoniorkester at det har hatt en sterk evne til å gjøre sine begrensede ressurser til en egen spore.

I de senere år har orkesteret arbeidet spesielt med den delen av repertoaret som er minst avhengig av det store symfoniorkesterets besetning, den eldste og den nyeste musikken. Det har man gjort med ulike faste, spesialiserte dirigenter på hvert felt. I tidlig- og førromantisk musikk har Stavanger symfoniorkester samarbeidet med store navn innenfor historisk fremførelsespraksis, Frans Brüggen og deretter Philippe Herreweghe. De andre kunstneriske lederne er nå Ole Kristian Ruud, som har et særlig ansvar for det norske repertoaret, og Susanna Mälkki, som har hånd om det internasjonale fra romantikken og fremover. For å utvikle seg som samtidsensemble har orkesteret dessuten knyttet en fast forbindelse til det franske Ensemble Intercontemporain, stiftet av Pierre Boulez.

Stavanger symfoniorkester har også arbeidet planmessig med norsk orkestermusikk gjennom hele det 20. århundre og frem til i dag. Fremførelsen av Fartein Valens fiolinkonsert i 1952, med Camilla Wicks på solistplass og Valen selv i salen, er blitt stående som en av de store begivenhetene i orkesterets historie. Siden 1993 har det arrangert Nordisk komponistverksted, og i 2000 etablerte det et samarbeid med en egen huskomponist, Kaare Dyvik Husby. På plate har det Stavanger symfoniorkester profilert seg internasjonalt med en lang rekke innspillinger av orkestermusikk av Geirr Tveitt og Harald Sæverud.

________________________________________________________________

Før 1917

Stavanger har lange tradisjoner som orkesterby, og de kan følges helt tilbake til 1700-tallet. Fra slutten av 1700-tallet vet vi at det ble musisert ved forskjellige anledninger, enten det nå var helt private sammenkomster i en herskapsbolig på Skagen, Torget eller Stranden, eller det var i ’Det Stavangerske Klubselskap’. I den lyse årstid var det heller ikke uvanlig at det kom tilreisende musikere. Fiolinisten fremfor noen på den tiden, Ole Bull, var visstnok i Stavanger hele fire ganger.

Skriftlige kilder opplyser at det i 1793 ble fremført kantate ”accompagneret af Strængeleg og blæsende Instrumenter”. Vi hører om en lignende konsert i 1794, og det heter at en kantate i 1795 ble ”afsunget under behørig Accompagnement af Instrumental Musique”. Konsertene ble holdt i Det Stavangerske Klubselskaps regi og var et ledd i selskabets årvisse feiring av Kongehuset - etter musiseringen for øvrig med ”Flere Skaale under uafbrudt Lyd af Canonerne fra Klubbens Batterie, besvarede Skibene på Havnen”. Så en får si at det ikke manglet paukeslag!

Det første orkesterets konserter var som fortalt knyttet til ’Det Stavangerske Klubselskap’, og fra 1812 ble det holdt konserter hver fjortende dag.

Selskabet Harmonien 1865

I slutten av desember 1865 annonserte fiolinisten Julius Ørbye at han ville gi sin første, store abonnementskonsert i Sparebanks nye Festivitetslokale. Samtidig innkalte han ”De Damer og Herrer, der skal assistere ved Koncerten” til prøve”. Julius Ørbye var født i Drammen og var omtrent 40 år på denne tiden. Orkesteret som spilte ved denne og senere abonnements-konserter i samme serien- det ble gitt i alt fire konserter - kalte seg ”Selskabet Harmonien”.

Stavanger Musikalske Selskab (1866-1881)

I 1866 gikk det rundt innbydelser til dannelse av et musikalsk selskap. Møtet skulle holdes i Sjømannskolen lokale 17. august klokken 7. Det var blant annet konsul P. Rosenkilde, cand. Jur. Ove Gude, Jacop Middelthon jr. og konsul W. Hansen som stod bak innbydelsen. Møtet førte til dannelsen av Stavanger Musikalske Selskap som ble grunnlagt 1. september 1866. Dr. Emil Lange ble formann i styret og allerede i oktober hadde det meldt seg 118 medlemmer. Julius Ørbye ble engasjert som musikalsk leder og Selskapet overtok dermed virksomheten til Selskabet Harmonien. For det nye orkesteret ble det samtidig avertert både i Morgenbladet i Kristiania og i aviser i Stockholm og København etter musikkdirektør. I mai 1867 får vi vite at Stavanger Musikalske Selskab har avholdt sin siste konsert for vintersesongen. ”Anmelderen” i Stavanger Amtstidene og Adresseavis var fornøyd med Julius Ørbyes ledelse og spill:

”Kort sagt, Hr. Ørbye spiller med varme kjækt og elegant, og forstaar fortreffælig at give de forskjellige Perioder i Musiken sin rette Charakter, saa at Alvor og Humor fremtreder på de rette steder.”

11. mars 1968 arrangerte Stavanger Musikalske Selskab sin første konsert med ny leder. Denne gang var det ikke Ørbye, men ”Hr. von Lühmann” som fikk æren. Musikkdirektør Wilhelm Leonard Felix von Lühmann var født i Preussen i 1838. han var 29 år gammel da han i november 1967 kom til Stavanger fra Stockholm med kone og datter på fire år. Annonseringen hadde med andre ord gitt resultater. Orkesteret holdt først konserter for medlemmer av Stavanger Musikalske Selskap, og den første offentlige konserten ble holdt 7. januar 1868. Musikkdirektør F. Von Lühmann var leder for Stavanger Musikalske Selskab til det innstilte sin virksomhet i 1881. Han døde i Stavanger 7. september 1883.

Stavanger Musikforening (1883-1897)

Etter Stavanger Musikalske Selskabs virksomhet var innstilt fulgte et par år med beskjeden lokal musikkutøvelse. I oktober 1883 ble det igjen sendt ut innbydelse til dannelse av et nytt orkester, eller forening som man kalte det da. 20. oktober ble det holdt konstituernde generalforsamling i Stavanger Musikforening. Det var da tegnet 89 aktive medlemmer, hvorav 44 kvinner. I tillegg 99 passive medlemmer. Konsul P. Rosenkilde ble formann og Axel Sømme varaformann.Den nye Stavanger Musikerforening fikk Stavanger-mannen Johan Gerhard Tonning som sin første dirigent. Konsertaktiviteten var svært liten. Vi må faktisk helt frem til året 1895 før det igjen blir aktivitet.. Musikforeningen måtte da nærmest begynne fra starten av igjen. 28. oktober gikk det derfor ut en ny innbydelse fra Stavanger Musikerforening. De som hadde underskrevet innbydelsen var advokat Berner, konservator Helliesen, kaptein Hjort, driftstyrer Lorange og kaptein Storm. Organist Olaf Paulus var fra starten av engasjert som dirigent både for koret og orkesteret. Det skulle arrangeres soareer med musikk, sang og dans for medlemmene. Utover høsten 1895 var både orkesteret og koret i gang med øvelser. Stavanger Musikforenings første konsert etter den lange pausen ble holdt i Teateret fredag 3. januar 1896. Det var fullt hus i teateret 3. januar:

”Orkesteret var over al Forventning godt sammenspillet og gjorde stormende Lykke med Ouverturen til Operaen ”Carmen”, der ligesom et af solonummerne for Violin, maatte gives da capo. (…) Hele konserten var et talende Vidnesbyrd om Instruktørens, Hr. OlafPaulus’s, Dygtighed og Medlemmernes samvittighedsfulde Arbeide. Hr Paulus blev flere Gange Fremkaldt.”

Stavanger Musikforening fikk heller ikke etter den nye starten noe langt liv som orkester. Den ble oppløst på grunn av indre strid og for løs sammensetning i 1897.

Stavanger Orkesterforening (1898-1924)

En dag før jul i 1898 ble Stavanger Orkesterforening stiftet. Foreningen bestod fra begynnelsen av omtrent 20 musikere hvorav 10 strykere. Blant de mest kjente musikerne kan nevnes fiolinistene Ludvig Forwald og Jakop Olsen. Dorigent og instruktør var organist Olaf Paulus. I det første styret satt konsul Fredrik Hansen som formann, videre Olaf Paulus, Ludvig Moltke og driftsbestyrer Joh. Lorange.På åpningkonserten 3. mars 1899 var Joseph Haydns Symfoni nr. 7 i C-dur hovedverket. Stavangerens anmelder, Valentin A. Kielland, håpet at byen endelig hadde fått et orkester som skulle bestå. Det hadde vært nok indre strid i de orkestre som hadde prøvd seg til den tid. Ja, denne striden hadde vært ”verre end i det mest intrigante politiske cabinet”, mente Kielland. Hanskriver videre at ”Spillet var, hva opfatning angår, udmærket”,men det som forbauset han mest var at samspillet ”sjelden glippede”. Spillet var dessuten”fremforalt intelligent”.Valentin A. Kielland fikk sitt ønske oppfylt og Stavanger orkesterforening kom til å bestå i over 20 år.

Orkesterforeningen hadde levd et noe omskiftende liv siden starten i 1898. Etter noen år med lav aktivitet ble det gott flere konserter igjen fra 1910. Det var Olaf Paulus som ledet orkesteret på denne tiden, og da han døde i 1912, kun 53 år gammel, var det et stort tap for orkesteret og musikklivet i byen som helhet.Georg Washington Magnus overtok taktstokken etter Olaf Paulus i 1912.Han kom til Stavanger som organist ved St. Petri Kirke. Washington Magnus var født på Hogganvik i Imsland i 1863. Allerede som barn kom han til København og vokste opp hos den kjente komponist og musiker, professor Han hadde studert flere år ved musikkonservatoriet i Leipzig og fra 1892 til 1893 var han i Bergen som dirigent for Musikselskabet Harmonien. Washington Magnus ble heller ingen gammel mann. Etter noen aktive år både i Teaterorkesteret og Orkesterforeningen ble han syk og døde i januar 1917, kun 54 år gammel.

Allerede i april 1917 hadde Stavanger Faste Scene fått ansatt ny kapellmester for Teaterorkesteret. Det var Per Reidarson. Han hadde tidligere vært ansatt ved Teaterorkesteret i Bergen og fra Nationalteateretåpnet i 1899 og til 1906, hadde han vært fiolinist i teaterets orkester. De siste årene hadde han studert komposisjon og direksjon i Paris og Tyskland. Formannen i Orkesterforeningen, skipsreder H. B. Isachsen, sa i et intervju med Stavangeren 24. april 1917 at orkesterforeningen ønsket seg Reidarson som avtaker etter Washington Magnus.

Det var som vi forstår et nært samarbeid mellom Teaterorkesteret og Orkesterforeningen. Teaterorkesterets faste musikere dannet også kjernen ved orkesterforeningens konserter. Dyktige amatører og kinomusikere i tillegg til musikerne fra Teaterorkesteret utgjorde Orkesterforeningens ”byorkester”. Per Reidarsen sa seg også villig til å dirigere Orkesterforeningens orkester. Han ble en drivkraft for Orkesterforeningen, og med seg hadde han et styre som så fremover og hadde innflytelse i byen.

Gullalderen (1918-1921)

I januar 1918 kom Reidarson til styret med ønske om flere ”blæsere”. Straks etter gikk en nydannet orkesterkomite ut med opprop om tegning av private bidrag til ”nytt” byorkester.Midler ble samlet fra private og bystyret, og dermed var det meste klart for åpningskonserten 28. september 1918 for Stavanger Byorkester. Det ble ansatt 34 fagmusikere med den svanske fagmusiker Dahlbeck i spissen. Sammen med dyktige amatører og kinomusikere kunne det stables på bena et orkester på bortimot 70 musikere. Reidarson var kapellmester.

Allerede utover høsten 1918 begynte det trolig å oppstå gnisninger mellom kapellmester Reidarson og enkelte musikere. I mai 1919 kom eksplosjonen – eller rettere sagt stillheten… Kapellmester Reidarson svingte taktstokken for å starte kveldens ouverture, men ingen av musikerne reagerte. Kapellmesteren hadde tapt anseelse foran sitt publikum. Han stormet ut og konserten ble avlyst. I juni 1919 ble det holdt ekstraordinær generalforsamling i Stavanger Orkesterforening. Flere medlemmer av styret trakk seg og postmester Adam Egede-Nissen tok over som fungerende formann. Per Reidarson forlot byen etter at saken var avgjort.

I september 1919 kom to unge musikere til Stavanger. Den ene Carl Maria Artz, skulle starte som Orkesterforeningens nye kapellmester. Han var født i Düsseldorf i 1887, og hadde reist som gjestedirigent i Europa de siste årene. Den andre, Hugo Krammvar også født i Düsseldorf og men tre år senere. Han var bratsjist og skulle starte som konsertmester for Orkesterforeningens byorkester.

Stavanger Byorkesters tidlige ”Gullalder” (1918-1921) kan forklares ut fra det økonomisk oppsving som kom under første verdenskrig. Med rask økonomisk gevinst innen handel og skipsfart satt gjerne kronene løsere i lommene enn penger til vanlig gjorde, og dette kom kulturlivet i byen til gode.

Det var ikke bare inspirasjon i den nye kapellmesterens taktstokk . Han klarte også å få med seg Orkesterforeningens styre på et stort arrangement i Stavanger våren 1920. Musikkfesten 1920 kom senere til å bli stående som gullalderens høydepunkt.Musikkfesten ble også kalt den første i landet. Her kunne det kanskje være grunn til å gå påstanden noe nærmere etter i sømmene. Musikkfesten i Bergen i 1898, da Edvard Grieg eglet på seg Kristiana-musikerne ved å foretrekke Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam, ble holdt 22 år tidligeree. Men musikkfesten i Stavanger i 1920 var den første norske musikkfesten med et norsk orkester. Den tre dager lange musikkfesten i Stavanger ble innledet 29. april 1920. Orksteret var forsterket med musikere fra ”Harmonien” i Bergen. I tillegg til kapellmester Atz var kapellmesterJohan Halvorsen fra Filharmonisk Selskab i Kristiania kommet til Stavanger for å dirigere uroppførelsen av sin egen Norsk Rapsodi nr.1.

Økonomien forverret seg imidlertid raskt i Stavanger på 1920-tallet, og i 1921 var det slutt på ”Gullalderen” med Orkesterforeningen i Stavanger. Orkesteret virket til 1924 da det måtte gi opp av økonomiske grunner.

Moderne tider

19. september 1926 var åpningsdagen for den første radiosendingen fra Stavanger. Av programmet kan nevnes at ”Radio-orkesteret” og ”Strykekvartetten” skulle spille. Også Arne F. Grønlund fikk sin radio-debut denne dagen. Han spilte fiolinsolo akkompagnert av Olaf E. Paulus. Radio og grammofon fikk plass i stadig flere hjem, og det var mer stas å høre på tidens landevinninger enn å møte fram for å høre på et orkester. Den teknologiske utviklingen bragte med seg lydfilmen, og dermed hadde man ikke bruk for noe kinoorkester lenger. Musikerne mistet levebrødet.

Stavanger Kringkaster startet driften 17. desember 1930. Allerede da åtte år før det ble virkelighet var det fremsynte menn i Stavanger som så en mulighet for koplingen mellom en faglig musikerkjerne – som skulle være et lokalt fast radioorkester fir kringkastingen- og en reserve med dyktige amatørmusikere, som kunne være med på fremføringen av symfoniske verk.

Ny grotid for orkestermusikken (1930-1937)

Musikerne prøvde seg i forskjellige orkestersammensetninger, og en kort tid i 1931 var det et orkester som stod frem under navnet Stavanger Musikerforenings Orkester. Utover høsten 1932 var det konsertmester Arne F. Grønlund som dirigerte prøvene. Kjernen i orkesteret var fagmusikere fra Stavanger Musikerforening, som ble supplert av flinke amatører, slik at de til sammen utgjorde et orkester på 35 medlemmer. Stavanger Symfoniorkesters (forløper til Stavanger Byorkester) første konsert ble holdt i teateret 27. oktober 1932. Det var Gunnar Abrahamsen som da var dirigent for Symfoniorkesteret i Kristiansand, som gjestedirigerte. Orkesteret regnet likevel konserten som ble holdt 24. februar 1933 som sin første konsert. Den ble dirigert av Harald Heide. Årsaken til at denne konserten ble regnet som orkesterets første, må være at det var den første konsert etter at orkesteret var formelt stiftet med eget styre. Høsten 1933 var det også verdensstjerner i Stavanger. Det hadde seg slik at Paul Strassevitch var i byen og med ham fulgte hans daværende elev, vidunderbarnet Ruggiero Ricci. Strassevitch hadde tilknytning til Stavanger gjennom sin hustru Margrethe Sømme. Slik var det tilfeldighetersom gjorde at musikkinteresserte i Stavanger fikk oppleve Ruggiero Ricci som 13-åring.

Orkesteret var på denne tiden stiftet med eget styre, men ble drevet uten offentlig støtte, noe som resulterte i at det ikke ble noe penger igjen til musikerne etter at gjestedirigenten hadde fått sitt. Orkesterets musikere ble berømmet for sin dyktighet og utholdenhet, og etter 5 års drift måtte orkesteret legge ned sin virksomhet.

Det var entusiastiske og dyktige musikere som holdt Stavanger Symfoniorkester gående i 1930-årene. De visste nok samtidig at det var muligheter for at orkesteret kunne komme inn i fastere former og få den offentlige støtte som var nødvendig. Betegnende for ”stå-på-mentaliteten” er et utsnitt fra et intervju i Stavanger Aftenblad med fløytisten Per Wang, som i jnuar 1935 kom til Stavanger for å være solist i orkesteret:

”Jeg må si der er energi i orkesteret her i byen. Jeg kom hit i natt med kystruten og trodde jeg skulle få en velfortjent søvn, men nei takk! Orkesteret ventet på mig for å holde prøve, og fra halv ett til to måtte jeg stå i og fløite. (…) Et orkester som kan spille slik klokken to om natten, må være uimotståelig til almindelig konserttid.”

Stavanger Symfoniorkester hadde både prøver og konserter i teaterbygningen. Da kapellmester Olav Kielland var på besøk som gjestedirigent i november 1936, uttalte han til Stavanger Aftenblad om forholdene musikerne og han selv prøvet under:

”Der sitter de oppe i Teatret, endog i en malersal, en uopvermet og kold sal, og øver uden minste klagemål. Jeg fryser rent forferdelig under disse prøvene, og er allerede sterkt forkjølet. Jeg spilte en gang fagott. Skulle jeg gjort det her, vilde det gått ganske galt.”

I slutten av november 1937 ble den såkalte synkroniseringen av radiosenderne i landet satt ut i livet. Det betydde at senderne skulle sende samme program samtidig, og dermed forsvant de lokale middagskonsertene som nå ble erstattet av landsdekkende konserter. Arne F. Grønlunds radiorkester som hadde stått for de lokale middagskonsertene ble lagt ned, og de lokale musikerne stod igjen økonomisk skadelidte tilbake. Nedleggelsen betydde at det nå måtte bli fortgang i planene om et fast lønnet radioensemble i Stavanger. Det ble jobbet hardt med saken både lokalt og sentralt.

Stavanger byorkester stiftes (1938)

I 1938 var det tre viktige faktorer som skulle falle sammen: For det første hadde det gjennom 1930-årene bygget seg opp en ny musikkinteresse i Stavanger, og Stavanger Symfoniorkester hadde fått et trofast publikum. Musikerne i Arne Grønlunds Radioensemble hadde i og med synkroniseringen av kringkastingen mistet sine små, faste inntekter. Dermed fantes det et vektig påskudd for å gjenoppta forhandlingene med Kringkastingen om et nytt radioensemble i Stavanger. For det tredje var en av de mest musikkinteresserte menn i Stavanger, konsul L.W. Hansen, blitt byens ordfører og dermed også byens mest innflytelsesrike mann.

Så i mars 1938 ble det bestemt at Stavanger skulle få sitt faste radioensemble. Norsk rikskringkasting opprettet så et Stavanger Radioensemble med 11 musikere, hvorav 7 var lønnede heltidsmusikere. Fiolinisten Gunnar Knudsen ble ansatt som kapellmester, og Arne Grønlund fikk fortsette uten prøvespilling- nå som førstefiolinist. Stavanger Radioensemble skulle spille tre ganger i uken på riksnettet. Debutkonserten fant sted 17. mai 1938 kl. 08.10. Norsk musikk på nasjonaldagen var en selvfølge, og responsen var positiv. Orkesteret ble svært populært både i Stavanger og ellers i landet, ja til og med i utlandet hadde de interesserte lyttere.

Ordfører L.W. Hansen forstod at det ikke var mulig å drive noe fulltallig symfoniorkester på dette tidspunktet, men at det samtidig fantes muligheter. Stavangers musikkliv hadde nå fått et fast lønnet, profesjonelt musikkensemble med syv musikere som kunne danne kjernen i et noe større orkester. Stavanger Symfoniorkester eksisterte fremdeles.

Stavanger Radioensemble dannet kjernen i det byorkester som ble startet i 1938. I byorkesteret var også musikere far Stavanger Symfoniorkester. Stavanger Byorkesterble formelt stiftet 12. september 1938. Det var den dagen orkesterets styre konstituerte seg. Forhandlingsprotokollen opplyser at det var representanter fra Stavanger kommune, NRK og Stavanger Musikerforening som kom sammen. Som formann ble byens ordfører, konsul L.W. Hansen valgt, og som varaformann banksjef Johs. Johnsen. Gunnar Knudsen ble ansatt som musikalsk leder og instruktør. Det var på dette tidspunkt dermed tre orkestre i Stavanger som kom sammen til ett stort for å gi symfonikonserter; Stavanger Radioensemble, Stavanger Symfoniorkester og Stavanger Byorkester. Stavanger Symfoniorkester ble avviklet da Stavanger Byorkester fikk skikkelig fotfeste.

Åpningskonserten til Stavanger Byorkester fant sted 6. oktober 1938 i en fullsatt Teatersal. Stavanger Aftenblad skrev på lederplass etter konserten:

”Bifallet til den dyktige leder og hans gode orkester var varmere enn det pleier å være i vårt gamle scenehus.Også i Aftenposten hadde man notert seg at det hadde skjedd noe i Stavanger:

”Det står alltid etfriskt værav initiativ fra Stavanger og Rogaland. De er ikke redde for å gå på noget nytt og lar seg ikke skremme av andres vanskeligheter. Det er nu for eksempel skapt Stavanger Byorkester, i en tid da andre som regel har vanskeligheter med å opprettholde det som allerede er.”

Krigen (1940-1945)

Høsten 1943 begynte krigssituasjonen også å bli merkbar i Stavanger. Aviser fikk naziredaksjoner, men musikklivet i Stavanger ble fortsatt viet oppmerksomhet. Men det syntes som om begeistringen var i ferd med å forsvinne. Det var neppe musikkinteressen som avtok, men muligheten for fri utøvelse ble strammet inn.

Våren 1944 ble det holdt noen konserter med Byorkesteret , men publikum var fraværende my på grunn av tyske musikere i orkesteret. Arbeidsforholdene til musikerne for musikerne ble også vesentlig dårligere, og det ble nesten umulig å oppdrive instrumenter og deler. Høsten 1944 åpnet orkesteret sesongen 15. september. Programmet var helnorsk med Polonese nr.12 og Symfoni nr. 2 i B-dur av Johan Svendsen. Dette ble den siste konserten Byorkesteret holdt under krigen. Gunnar Knudsen ble arrestert av tyskerne tidlig i oktober 1944 og ført til Grini. I styremøtet 11. oktober 1944 protokollerte styreformannen hendelsen slik:

”Under møtet innløp meddelselse om at kapellm. Gunnar Knudsen var arrestert, hvorfor orks. Virksomhet inntil videre innstilles.”

Den neste konserten som orkesteret holdt var frigjøringskonserten 31.mai 1945. Denne konserten ble Gunnar Knudsens siste konsert med Byorkesteret, og ble hans farvel. Da det ble klart at han sa opp sin stilling i Stavanger Radioensemble og Stavanger Byorkester var det også klart at en epoke var over.

Etterkrigstiden

Det var ikke lett å få musikklivet i Stavanger på fote igjen etter krigen. Det ble slutt på radioensemblene de første månedene. I Stavanger fryktet man at tapet av Gunnar Knudsen skulle føre til at kringkastingen skulle legge ned radioensemblet for godt, og at det da også ville forsvinne en nødvendig kjerne i Byorkesteret.

Kringkastingen mente det ikke var behov for noe radioensemble i Stavanger og ville legge det ned. Det ble imidlertid en løsing på saken da bystyret i Stavanger innvilget halvparten av kostnadene som påløp ved videre drift.På den måten ble radioensemblet reddet. Fiolinisten Karsten Andersen ble ansatt som ny leder for radioensemblet og i Byorkesteret. Dermed var en ny epoke startet i Stavangers musikkliv.

Karten Andersen, født og oppvokst i Fredrikstad, var 26 år da han kom til Stavanger og overtok som kapellmester etter Gunnar Knudsen. Andersen begynte tidlig med musikk, allerede som åtteåring spilte han fiolin. Han hadde ikke vært mange månedene i Stavanger før han ble lagt merke til og intervjuet av Stavanger Aftenblad i en serie kalt ”profilen i dag”.

Byorkesteret fikk stort sett bare gode kritikker utover høsten 1946 og 1947. Våren 1947 bestod orkesteret av 38 musikere. Orkesteret tok opp tradisjonene fra før og under krigen med billigkonserter og populærmusikk. Disse konsertene ble vanligvis holdt i Bethania hvor musikerne hadde påkostet nytt podium. I tillegg til disse, ble det også gitt kirkekonserter. Byorkesteret hadde en stigende stjerne utover 50-tallet.

Konsul L.W Hansen døde 2. november 1953. Det ble i Teateret 3. desember holdt en minnekonsert med musikk som stod hans hjerte nært. Hans innsats for musikklivet i Stavanger hadde vært enormt.

Byorkesteret hadde sin første radiokonsert 8. desember 1957. I forbindelse med konserten ble orkesteret presentert for hele landet. Det var nå 53 musikere i orkesteret.

Teateret hadde fra 1883 vært det mest brukte lokalet for konserter og øving. Men verken musikere eller tilhørere var fornøyd med lokalet. Det var akustikken for dårlig til.Debatten om nytt konserthus i Stavanger i 1948 var ikke ny. En komite ble oppnevnt som skulle arbeide med planene om Musikkens Hus, men pengene strakk ikke til så nær etter krigen. Ikke før i 1958/59 sesongen ble det fart på sakene. Da ble det klart at Hotell Atlantic hadde byggemeldt utvidelsesplaner som inkluderte kongress- og konserthall. Den åpnet i 1961 og forbedret arbeidsforholdene betraktelig.

Karsten Andersen hadde som leder for Stavanger Radioensemble vunnet ry over hele landet som en dyktig orkesterleder og musiker. Han sa opp sin stilling i 1966. Stavanger Byorkester endret navn til Symfoniorkesteret i Stavanger i 1966 og samtlige musikere i Stavanger-ensemblet gikk inn i dette orkesteret da Norsk Rikskringkasting i 1970 nedla sitt eget orkester i Stavanger. Symfoniorkesterets heltidsansatte musikere medvirket fra 1970 i tjeneste for NRK som Stavanger Radio-orkester.

Symfoniorkesteret flyttet i 1979 inn i nye, tidsmessige lokaler i Musikkhuset Bjergsted hvor alle radioopptak foregikk.

I 1982 tok orkesteret i bruk det da nye Stavanger Konserthus hvor orkesterets abonnementskonserter og radioopptak også nå blir gjort. Samme år ble navnet på orkesteret endret til Stavanger Symfoniorkester.

Nåtid

Stavanger Symfoniorkester har skaffet seg en sentral posisjon i norsk musikkliv, særlig etter sitt mangeårige samarbeid med dirigentene Frans Brüggen og Alexander Dmitriev (1990 –1998). Også internasjonalt har orkesteret blitt lagt merke til for sin kvalitet og for interessant profilering. Orkesteret har stått i første rekke blant moderne symfoniorkestre når det gjelder utviklingen av historisk framføringspraksis av barokk og klassisk orkesterlitteratur. Orkesteret er blitt godt lagt merke til for sin visuelle profil. I 1994 tok fotograf Dag Thorenfeldt en utradisjonell og uformell bildeserie av musikerne som ble lagt merke til langt ut over både Stavangers og Norges grenser.

Orkesteret har historisk fremførelsespraksis, norsk musikk og samtidsmusikk som satsningsområder. Orkesteret ønsker gjennom kreativitet og nyskapning å medvirke til å øke den musikalske opplevelsen, forståelsen og interessen for musikk.

Ole Kristian Ruud var fra 2000 frem til 2002 kunstnerisk leder med ansvar for norsk repertoar. Han har ledet alle innspillingene i orkesterets serie med komponisten Geirr Tveitt og de fleste av de 8 CD-innspillingene med musikk av Harald Sæverud, (BIS.)
Orkesteret arbeider jevnlig med norsk musikk og fortsetterbl.a. med CD-innspillinger av Fartein Valens og Arvid Klevens musikk.

Fra 2001 overtok Philippe Herreweghe som kunstnerisk leder for det eldste repertoaret. Philippe Herreweghe overtok ansvaret etter Frans Brüggen. Idealene som Brüggen hadde dyrket ble lagt til grunn, men Herreweghe ønsket også å gå nye veier ved å utforske den tyske romantikken. Svært lite av dette repertoaret er underlagt et tidlig-musikk perspektiv til nå, verken i Stavanger eller i andre deler av verden

Stavanger Symfoniorkester har den filosofi at musikken blir best ivaretatt ved å engasjere dirigenter og ledere som har særlig kompetanse på de områdene som de skal arbeide med. SSO har derfor i mange år hatt flere dirigenter knyttet til orkesteret samtidig, slik trioen Herreweghe, Ruud og Susanna Mälkki er et godt eksempel på. Susanna Mälkki er engasjert som kunstnerisk leder med ansvar for den romantiske og den nyere musikken. Mälkki overtok ansvaret for repertoaret omtrent der hvor Herreweghe rundet av. SSO har også et samarbeid med det franske samtidsensemble til Pierre Boulez, Ensemble Intercontemporain, for bl.a. å videreutvikle kunnskapen om og satsingen på samtidsmusikk.

Orkesteret har høstet gode kritikker både fra nasjonal og internasjonal presse både ved CD-innspillinger og utenlandsturneer. Orkesteret har spilt inn nærmere 30-CD-er, deriblant to komplette serier med orkestermusikk av de norske komponistene Harald Sæverud og Geirr Tveitt. I 2001 mottok orkesteret ”Cannes Classical Award” for beste ”Orchestral and Concerto- CD premiere”, med utgivelsen av verkene “Prillar” og “Solgudsymfoni” av Geirr Tveitt. Prisen er den eneste inne klassisk musikk som har en internasjonalt sammensatt jury. Innspillingen av Arne Nordheims: Complete Violin Music fikk Spellemannspris i 2001.

Stavanger Symfoniorkester er i dag et av seks statsstøttede symfoniorkestre i Norge og utbygges stadig. Orkesteret består i dag av 75 heltidsansatte musikere og en administrasjon på 10 heltidsansatte personer. Orkesteret har to abonnementsserier for orkestermusikk; Hovedserien ogKlassikerserien, samt Kammermusikkserien.