Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering med Magnhild Mo kl. 18:30. 

Konsert for fiolin og orkester i d-moll er et høydepunkt innenfor det romantiske repertoaret, og inneholder sublim skjønnhet, lyriske melodier og lidenskap. Komponisten var selv en dyktig fiolinist, og i dette verket utnytter han instrumentets potensial rikelig.

Verket åpner veldig sart med fiolinstemmene, før det bygges på med ulike instrumenter, etterfulgt av en inderlig solokadens spilt av solisten. Deretter utforsker de sammen ulike temaer og motiv, preget av lyrisk skjønnhet og virtuositet. Andresatsen er langsom og følelsesladet, og introduserer et vakkert og melankolsk tema spilt av solisten, med støtte fra strykerne i orkesteret. Fiolinisten utforsker dybden og intensiteten i temaet gjennom utvidede fraser og klanglige nyanser. Den tredje og siste satsen avslutter konserten med et energisk og danselignende tempo, der orkesteret og solisten samhandler i en virtuos dialog, med utveksling av temaer og motiv som bygger opp til en imponerende og triumferende avslutning. I Essays in Musical Analysis, 1935–39, beskrev Donald Tovey beskrev denne siste satsen som en «polonese for isbjørner».

Alt i alt byr fiolinkonserten på en rik og variert musikalsk opplevelse, der Sibelius’ talent for instrumentering kommer til sin fulle rett.

Symfoni nr. 1 i e-moll er et kraftfullt uttrykk for den finske nasjonale ånden med både dramatikk og skjønnhet. Verket byr på melodisk rikdom og majestetisk orkestrering, og inviterer oss med gjennom en rekke følelsesmessige landskap.

Symfonien åpner med et innadvendt, men uttrykksfullt, tema presentert av klarinetten, etterfulgt av en utvikling av temaet gjennom ulike instrumentale stemmer. Her møter vi dynamiske kontraster og dramatiske stemninger. Andresatsen er nesten som en symfoni i seg selv, og rommer utrolig mye. Den starter langsomt og melankolsk i cello og første fiolin, med et vakkert tema som gradvis utvikles og utforskes gjennom ulike harmoniske og instrumentale nyanser. Tredjesatsen er energisk, med raskt tempo og danselignende rytmer, der spesielt blåserne får skinne. Den fjerde og siste satsen heter Finale Quasi una Fantasia, som er veldig fri i formen. Symfonien hinter om at den skal avsluttes på imponerende og energisk vis, men den slutter helt rolig i sin egen hovedtoneart, e-moll.