Program

Beethoven: Die Weihe des Hauses, ouverture
Beethoven: Klaverkonsert nr. 3
Cherubini: Marche funebre
Haydn: Symfoni nr. 103, "Paukevirvelsymfonien"

Contributors

Jan Willem de Vriend, dirigent
Christian Ihle Hadland, klaver

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Ludwig van Beethoven filleristet wienerklassiske former og konvensjoner for å bane vei for romantikken. Samtidig næret han alltid en dyp respekt for tidligere og samtidige mestere i faget, særlig Bach, Händel, Haydn og Mozart. Og da Beethoven ble spurt om hvilken samtidig komponist som var den fremste (ved siden av ham selv), ble svaret Luigi Cherubini, en italiensk operakomponist som gjorde franskmann av seg på 1790-tallet. Denne kvelden får vi høre det dramatiske verket Marche Funebre, som skal ha gjort et mektig inntrykk på Beethoven.

Konsertouverturen Die Weihe des Hauses (Husets innvielse) ble bestilt til åpningen av Theater in der Josefstadt 3. oktober 1822. Beethoven hadde flere ganger ytret et ønske om å skrive en ouverture i Händel-stil, og nå fikk han sjansen. Stykket innledes, på händelsk vis, med en langsom og bredt anlagt introduksjon; dette er den høytidelige åpningen. Denne glir over i en travel marsj, den igjen introduserer en mesterlig komponert dobbeltfuge som konkluderes med en fullt ut beethovensk coda.

20 år tidligere var det W.A. Mozart sin musikk som inspirerte Beethoven. Det finnes en anekdote som beskriver Beethoven ruslende på gaten sammen med pianisten Johann Cramer, da finalen fra Mozarts c-mollkonsert tonet ut av et åpent vindu. Beethoven skal ha lyttet taus en stund, før han mumlet: “Cramer – vi vil aldri kunne gjøre noe slikt.” Og det fikk han jo på sett og vis rett i: Beethovens tredje klaverkonsert er tydelig inspirert av – og bærer i seg – mange av de samme elementene som Mozarts c-mollkonsert, samtidig som den er et ypperlig eksempel på hvordan de store mestere står på hverandres skuldre gjennom hele musikkhistorien.

En av Beethovens læremestere i komposisjon var Joseph Haydn, som gjennom sitt lange liv levde samtidig med både Bach, Händel, Cherubini, Mozart og Beethoven. I 1791 ble Haydn invitert til London for å gi konsertserier med nyskrevne symfonier, og dette utløste et skred av kreativitet og skrivelyst i den aldrende mester: De 12 London-symfoniene er et oppkomme av melodirikdom, sublimitet, humor og forbløffende virkemidler.