Program

Biber/arr. de Vriend: Sonata Jucunda for strykere og basso contino
Tveitt: Hardingfelekonsert nr. 2
Beethoven: Prometheus ballettsuite op. 43

Medvirkende

Jan Willem de Vriend, dirigent (Conductor-in-Residence)
Åshild Breie Nyhus, hardingfele

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

1600-talls-komponisten Heinrich Ignaz Franz Biber var i sin tid beundret som fiolinvirtuos, å ligne med den berømmelsen som ble Paganini til del på 1800-tallet. Først på 1980-tallet kommer det innspillinger av Bibers verker som viser storheten i hans kunst. Han skrev i en rekke sjangre, men mest berømt er hans mysterium- eller Rosenkrans-sonater, 15 sonater for fiolin og continuo samt en passacaglia for solo-fiolin. Biber bruker i utstrakt grad scordatura på fiolinen, dvs. en «mistemming» (jf. «trollstemming»!) eller omstemming der alle strenger stemmes «forkjært», noe som frembringer særlige klanger eller briljans på instrumentet. Sonata jucunda er for seks instrumenter og betyr et muntert eller behagelig stykke. Det skal bli interessant å høre de Vriends tilrettelegging av dette korte stykke!

Til grunn for det meste av det som Geirr Tveitt komponerte ligger hans begeistring for det rotnorske. Han brukte et arkaisk landsmål og utarbeidet en hel avhandling (i 1937) der hovedtesen i hans «nye» harmonilære var at de modale skalaene egentlig var norrøne tonearter. Disse ga han så gammelnorske navn hentet fra Håvamål. Men Tveitt hadde studert både i Leipzig, Wien og Paris og mottatt sterke europeiske impulser. Dette viser seg ikke minst i hans instrumentasjonskunst, i fantasifull melodikk og sansen for klangfarger. Tveitt samlet inn mengder av folkemusikk fra Hardanger. Hans Konsert nr. 2 for hardingfele og orkester har tittelen «Tri fjordar», og er et av hans siste store verk. Her går han så å si nordover, idet satsene har titlene «Hardangerfjord», «Sognefjord» og «Nordfjord».

Beethovens Die Geschöpfe des Prometheus (Prometheus’ skapninger) hadde opprinnelig undertittelen «Musikkens og dansens makt». Prometeus var den greske titanen som i følge én av mytene stjal himmelens ild og brakte den til menneskene; han ble derfor hardt straffet av Zeus, som lenket han til et fjell i Kaukasus der en gribb hver dag kom og spiste av hans lever. Men ballettens Prometeus var hverken titanen som gjorde menneskenes sivilisasjonmulig eller den monumentale skikkelsen hos Aischylos, Goethe, Shelley. Han er snarere en opplysningsfigur, og både danseren Salvatore Viganòs liberetto (som er gått tapt) og Beethoven skal ha forbundet ham med Napoleon Bonaparte. Beethoven brukte siden et tema fra ballettens finale i Eroica-symfonien og i Eroica-variasjonene. Balletten er i to akter med til sammen 16 nummer. Her møter vi blant de mange guder og helter både Orfeus, Musen Euterpe og Apollon. Pan er representert med en pastorale (nr.10) og i sluttsatsen er det Bacchus (Dionysos) som lærer menneskene dansen.