Program

Vivaldi: "Agitata da due venti», "Sposa son disprezzata", "Zeffiretti, che susurrate"
Händel: "Un pensiero nemico di pace"
Broschi/arr. Hasse: "Son qual nave ch'agitata"
Beethoven: Symfoni nr. 7

Medvirkende

Jan Willem de Vriend, dirigent
Julia Lezhneva, sopran

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Først i de siste tiårene har operaene til Händel og Vivaldi blitt oppført på scenen og tilgjengelig som innspillinger. Flere av Vivaldis arier har man måttet lete frem fra arkivet. At de har nådd et større publikum, skyldes koloratursangerinner som bl.a. Cecilia Bartoli og henne som vi hører i kveld, Julia Lezhneva. Den første arien av Vivaldi, «Agitata da due venti» (Drevet av to vinder) er fra operaen Griselda (1735), der Costanza, datter av dronning Griselda, synger om at hun, lik en sjømann, blir drevet i forskjellige retninger av to vinder. Vivaldi gjør i høyeste grad hennes forvirring og spaltethet hørbar for lytteren. «Sposa son disprezzata» (Jeg er en foraktet hustru) er den mest kjente arien fra operaen Bajazet (1735), der kvinnen fortvilet roper til himmelen, «hva har jeg gjort. Han er likevel min kjærlighet, min husbond, min elskede, mitt håp». «Zeffiretti, che susurrate» (Milde vestavinder, som hvisker) er fra operaen Herkules ved Termodonte (1723). Ved elven Termodonte holdt amasonene til. På grunn av at pavene forbød kvinner å presentere seg på scenen, ble deres roller sunget av kastrater.

Händel er representert med «Un pensiero nemico di pace» (En tanke fiende av freden) er fra den allegoriske operaen Il trionfo del Tempo e del Disinganno (Tidens og desillusjonens triumf, 1707). Skjønnheten (la bellezza) står her mellom lysten (piacere) og tiden/desillusjonen. Ricardo Broschis «Son qual nave ch’agitata» (Jeg er lik et skip som ristes) er en arie lagt inn i Johann Adolph Hasses opera Artaserse (perserkongen Artaxerxes I). Det fins en rekke operaer med denne tittelen. Broschi var bror av den berømte kastratsangeren Farinelli, som hadde denne arien som et glansnummer.

Beethoven foretrakk å arbeide med forskjellige verk samtidig. I 1811/12 komponerte han både den syvende og den åttende symfonien. De utgjør store kontraster. Mange har gjentatt Wagners ord om at Beethovens Syvende er «en apoteose til dansen». Det er særlig de ekstatiske stigningene i første sats og det nesten orgie-aktige i finalen som kan rettferdiggjøre en slik karakteristikk. En voldsom energi stråler ut av hele verket. Den langsomme satsen er en slags sørgemarsj, den fatale lang-kort-kort-lang-rytmen behersker hele satsen. Ofte spilles det her for langsomt, men Beethoven har allegretto som tempoangivelse.