Program

Saariaho: Ciel d’hiver
Dvořak: Konsert for fiolin
Tsjajkovskij: Symfoni nr. 4

Medvirkende

Tianyi Lu, dirigent
María Dueñas, fiolin

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Kaija Saariaho (født 1952) er en internasjonalt kjent samtidskomponist bosatt i Frankrike. Hennes Ciel d’hiver (2013) er mellomsatsen fra det store verket Orion (2002), et av de mest kjente stjernebildene. Ciel d’hiver (Vinterhimmel) er for et mindre orkester. Saariaho legger vekt på synestesier, det at ett inntrykk virker på flere sanser. Her gjelder det både hørselen og synet. Vi ser vinterhimmelen for oss samtidig som vi hører klanger som assosierer til vinterhimmelen. Det er noe atmosfærisk over hele verket. Så har da også Saariaho studert billedkunst samt komposisjon med noen av de fremste samtidskomponister.

Antonín Dvorák (1841-1904) skrev ni symfonier og en rekke med kammermusikalske verk. I Fiolinkonsert i a-moll (1879/80) kan vi høre at fiolinen sto Dvorák nærmere enn klaveret. Verket har tre satser og var tenkt for den tids store fiolinist, Joseph Joachim. Han bisto da også komponisten med råd. Verket ble omarbeidet og igjen ferdigstilt med Joachims revisjon i 1882. Men merkelig nok oppførte Joachim aldri verket. Verket følger den klassiske standarden, men utvidet med Dvoráks egne nyanser; slik hører vi i finalen et folkloristisk element i form av en heftig og karakteristisk pendling mellom betoningen av tonene innenfor taktene. I første sats som er særdeles fri og rapsodisk, er det ikke noe motivisk-tematisk arbeid slik som i hans klaverkonsert; derimot fører satsen umiddelbart over til en følsom og sangbar mellomsats (à la Brahms) som har en egen ro over seg, men er avbrutt to ganger av kontrasterende episoder.

Pjotr Iljitsch Tsjaikovskij (1840-93) skrev bl.a. seks symfonier, kammermusikk, klaverkonserter og ikke minst ballettmusikk. Hans Symfoni nr.4 i f-moll (1876/78) kan i mange fremførelser virke sentimental eller overømfintlig, men tas det lidenskapelige ut i ekstremene blir inntrykket et annet. Om denne symfonien skrev komponisten til sin velgjører Nadejda von Meck, at den var et «musikalsk sjele-skriftemål». Uansett hører vi i innledningen til førstesatsen det han kaller et «skjebnemotiv», et motiv som kommer igjen flere ganger i verket. Men det er også et formdannende element. Etter den melankolske andresatsen kommer en scherzo som stimulerer våre ører med sin fine instrumentalkunst. Siste sats er vill og hektisk, med stigninger til det grandiose, men også ganske larmende. Her hører vi også skjebnemotivet dukke opp som en fanfare.