Program

Gioacchino Rossini: Wilhelm Tell - Ouverture
Ludwig van Beethoven: Konsert for klaver nr. 1
Carl Nielsen: Symfoni nr. 5

Medvirkende

Michael Schønwandt, dirigent
Ronald Brautigam, klaver

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Rossinis stjerne har gått opp på Europas himmel, skrev Stendhal i sin bok om Rossinis liv (1823), på en tid da Napoleons stjerne var begynt å dale. Knapt noen komponist før ham ble så berømt som Gioacchino Rossini (1792-1868). To generasjoner av italienske komponister levde av hans musikalske oppfinnelser, hans manierismer og hans dramatiske instinkt – helt frem til Giuseppe Verdi. Sveitsiske omgivelser, Wilhelm Tells revolusjonære dåd, bestigningen av Alpene som følge av Jean-Jacques Rousseau, samt politisk opprør var forutsetning for ouverturen og operaen Guillaume Tell (1829). Legg merke til de bredt utformede pastoral-scenene i ouverturen.

Klaverkonsert nr.1 i C-dur (1795/96 og 1798) av Ludwig van Beethoven (1770-1827) er skrevet etter nr. 2 i B-dur. Han skrev C-dur-konserten for seg selv som pianist. De mange trillene og forsiringene, de briljante løpene ga ham anledning til å fremvise sine tekniske ferdigheter som klavervirtuos. Klaverstemmen hadde han bare notert skisseaktig, siden han selv skulle spille den. Kadensene improviserte Beethoven, men skrev senere ut ikke mindre enn tre. Konserten var skrevet for et klaver med fem oktaver. Som motsetning til de briljante yttersatsene står den langsomme satsen, med vakre, lyriske partier og arabesk-lignende melodilinjer. Tonearten C-dur er i tradisjonen for musikalsk retorikk lysets og oppbruddets toneart, gladlynt og frimodig.

Carl Nielsen (1865-1931) skrev seks symfonier. Nr. 3 med tilnavnet Espansiva og nr. 4, Det uudslukkelige, samt nr. 6 med tilnavnet Sinfonia Semplice er de mest kjente og spilte. Furtwängler dirigertre Nielsens Femte symfoni (1922) ved ISCM-festivalen i Frankfurt i 1927. Symfonien har innbrudd av uorden i den symfoniske orden. En rytme i skarptrommen kommer stadig igjen, vilt og heftig; et sted i første sats har Nielsen skrevet i partituret at slagverkeren skal improvisere. Orkesteret overdøver dette, men en både sart og klagende stemme fra klarinetten får musikken til å virke truende. Andre del av symfonien er dels larmende, dels preget av stillhet. Den inneholder to fuger med forskjellige uttrykk. Til slutt kommer det til triumferende oppløsning av det dramaet som verket er.