Program

Maurice Ravel:
Alborada del Gracioso
Sheherazade
Daphnis et Chloe

Medvirkende

Andris Poga, dirigent
Karine Deshayes, mezzosopran
Stavanger Symfonikor

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Det første verket, Alborada del gracioso betyr «Hoffnarrens morgensang». Det er en orkestrering gjort av Ravel selv, av et av de fem klaverstykkene som har  tittelen Miroirs (Speil, 1905). Disse stykkene var for personer i vennekretsen «Apasjene», der Ravel var midtpunktet. I Alborada del gracioso illustreres det med fine fargenyanser en liten scene: Hoffnarren (eller Harlekin) setter gang på gang i med sin sang. Da det endelig lykkes ham, kjenner hans glede ingen grenser. Pizzicati imiterer gitarklimpring, kastanjetter setter sine rytmiske aksenter. Særlig vakkert utfoldes den smektende vise til tilbederen i bassklarinetten. Glissandi i trompeter, tungestøt, buldrende pauker og grelle dissonanser griper forstyrrende inn. Til slutt hører vi en dans med schwung.

Den fullstendige tittelen på Shéhérazade (1903) lyder: Shéhérazade. Trois Poèmes pour chant et orchestre sur des vers de Tristan Klingson. (Tre dikt for sang og orkester etter vers av Tristan Klingsor). Shéhérazade er heltinnen i Tusen og en natt. Ravels (og Debussys) begeistring for Orienten har med verdensutstillingen i 1889 og 1900 å gjøre. Av de tre sangene er «Asie» (Asia) den lengste. «Asie, Asie, Asie» lyder det i denne første sangen. Den er et slags plutselig skrik som orkesteret viderefører med fff. Ravel eksperimenterer her med hvordan ordene «amour» (kjærlighet) og «haine» (hat) formidles med musikken. De neste stykkene, «Tryllefløyten» og «Den likegyldige», holder seg til samme prinsipper som i det første: Betonte stavelser blir så å si ikke forlenget, og punkterte rytmer, som de franske Wagnerianerne elsket, er så å si borte. I stedet hører vi knapt merkbare overganger mellom forskjellige intervaller.

Daphnis et Chloé ble oppført av den russiske ballett i Paris i 1912, og Daphnis ble danset av den berømte Vatslav Nizjinsky. Balletten baserer seg på en hyrderoman av Longos fra Lesbos (det 3. århundre e.Kr.), fritt satt sammen etter greske myter. Ravel sier selv om balletten at han ville lage «et slags stort musikalske freskomaleri», ikke være tro mot det gresk-arkaiske, men mer mot sine drømmer om Hellas. For konsertbruk stilte Ravel sammen to suiter som inneholder seks tablåer: Gjetere, pirater, kjærlighetshistorien til det udødelige paret. Alt skjer med flimrende strykerklang, glissandi i harpene, sølvaktig lysskjær fra celestaen, summing fra de dempede hornene og en påfølgende vakker, mettet cello-melodi (Daphnis). Og så, en fløytegirlander som etter hvert folder seg ut som en sang (Chloé), de to temaene forenes, hvorpå det virker som om en vind bærer sangen bort. Dette er orkesterartisteri i høyeste potens!