Program

Messiaen: De glemte offergavene
(Les Offrandes Oubliees)
Ravel: Klaverkonsert nr. 1
Ravel: Klaverkonsert nr. 2, for venstrehånd
Debussy: La Mer (Havet)

Medvirkende

Andris Poga, dirigent
Bertrand Chamayou, klaver

Olivier Messiaens Les Offrandes oubliées (De glemte offergavene) er et tidlig verk (1930), skrevet da Messiaen bare var 22 år gammel. Det har undertittelen «Symfonisk meditasjon» og Messiaen selv har skrevet en tekst til verket, en slags katolsk trosbekjennelse. En «smertefull, dypt sorgfull» sang i strykerne skal i første del («Korset») mane frem bildet av den korsfestede ved hjelp av asymmetriske melodifraser inspirert av gregoriansk sang. Rytmisk kraft, ja, rytmisk vold, bryter inn i neste del («Synden»). Men i siste del («Nattverden») utvikles det fra fiolinene en ekspressiv melodi over et klangteppe av neddempede fioliner og bratsjer; sikkert et symbol på religiøs renhet og forklarelse.

Maurice Ravel har skrevet to klaverkonserter, en i G-dur og en for venstre hånd i D-dur. Begge konsertene ble skrevet omtrent samtidig (1929-31), men de er ganske ulike. I G-dur-konserten hersker både eleganse og briljans samt en nesten mekanisk rytmikk. Delikat lyder det over lange strekk, men det er en «delikatesse» som er vanskelig å beherske teknisk. Men her er også flust av barnlig spill og dødelig alvor, motsetninger som forbandt Ravel med dikteren Mallarmé. Her og der merker vi innflytelse fra både jazz og baskisk folklore. I andresatsen tar Ravel et blikk på Mozart. I sistesatsen finner Pierre Boulez, som en rekke ganger oppførte Ravels klaverkonserter, en sarkastisk humor. Ravel selv ville kalle sin G-dur-konsert «Divertissement», altså et divertimento ment for adspredelse, underholdning. Ravel selv ville ikke ha noen dramatiske effekter i verket.

D-dur-konserten for vestre hånd er skrevet på bestilling fra pianisten Paul Wittgenstein som hadde mistet sin høyre arm i 1. verdenskrig. Men vi skal her få en illusjon av at konserten er for begge hender. Og denne illusjonen blir en selvfølge når vi ikke ser pianisten eller kikker i partituret. Men i motsetning til G-dur-konserten er det mye drama her, særlig i den kaotiske innledningen som begynner dypt nede fra venstre, og med melodibrokker i kontrabass og kontrafagott. Kanskje alluderes det her til 1. verdenskrig. Pianisten må i denne konserten beherske alle mulige virtuose venstrehåndsteknikker. Som alltid hos Ravel er det i klangbildet en uovertruffen transparens, og det til tross for at den klanglige fylden i denne konserten er iørefallende.

Claude Debussys La mer (Havet) er vel det nærmeste man kommer en meningsfull bruk av betegnelse «impresjonisme» i musikken. Debussy selv hadde som undertittel «Tre symfoniske skisser» – og det skal man ta bokstavelig. Også Debussys egne beskrivelser av de tre satsene gir assosiasjoner til impresjonismen i maleriet: «Fra morgendemringen til middag på havet», «Bølgenes spill» og «Dialogen mellom vinden og havet». Etter det stille havet i første del – malt med figurer i strykerne som stadig endrer seg, men likevel ligner hverandre – kommer selve soloppgangen i blåsermotivene og stiger til zenit. I andre del hører vi skummende bølger flyte urolig frem og tilbake; her dreier det seg om «impresjoner». I siste del formelig kjenner vi på kroppen vinden og vannet. Satsen topper seg i en hymnisk forening av begge elementene. Ja, det dreier seg om sfæremusikk!