Program

Beethoven: Symfoni nr. 5, Skjebnesymfonien
Stenhammar: Serenade

Medvirkende

Herbert Blomstedt, dirigent
Oslo Filharmoniske Orkester

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Beethoven yndet å arbeide på minst to verker om gangen. Under arbeidet med symfoni nr. 5 i c-moll skrev han også på symfoni nr. 6, Pastorale-symfonien. De to verkene kunne knapt ha vært mer forskjellige. Den Femte, kalt «Skjebnesymfonien», er til de grader gjennomterpet i konsertsalen og på cd-utgivelser. Mange har ment at den for en periode burde hatt oppførelsesforbud. Når det likevel kan forsvares at den spilles igjen og igjen, har det med at fortolkningen, ikke minst nærværet av det overveldende klangbildet i konsertsalen, betyr alt for opplevelsen av verket. Så er da også de beste fortolkningen nokså forskjellige.

At begynnelsen – «ta-ta-ta-daa»– skulle være skjebnen som banket på døren, er en anekdote. Men anekdoter kan si mer enn rene fakta. Det dreier seg om åtte takter og ikke fire som er skjebnemotivet. Det kommer igjen i scherzoen. Den langsomme variasjonssatsen har en egenartet skjønnhet. I finalen er det som om konsertsalens vegger vil sprenges og som om vi ser mot den frie himmel.

Wilhelm Stenhammar (1871-1927) er en av Sveriges fremste komponister. Han var også en betydelig dirigent og utrettet mye for svensk musikkliv. Han var til de grader selvkritisk og tillot bare at hans g-moll-symfoni sto i verklisten for symfonier. Innen han skrev denne symfonien, symfoni nr. 2, studerte han grundig kontrapunkt og det kan vi høre i den stort anlagte dobbeltfugen i sists sats. Han arbeidet på symfonien i flere år, fra 1911 til 1915. Stenhammar ville ha en «nykter och ärlig musik utan klatsch». Det kan vi høre i både den kresne bruken av virkemidler og stramheten i formen. Men under overflaten ulmer det.

Serenade i F-dur ble til i årene 1912-13 og revidert i 1919. Det er også et stort verk, i fem satser, og er vel det mest populære av hans komposisjoner – ved siden av kammermusikken. Ideen til dette verket fikk han under et opphold i Italia. Det har et nærmest senromantisk tonespråk, har i begynnelsen og på slutten et serenadepreg, og inneholder både dramatikk og vemod.