Program

Sjostakovitsj: Konsert for cello nr. 2
Berlioz: Symphonie Fantastique

Medvirkende

Andris Poga, dirigent
Truls Mørk, cello

Sted

Oslo konserthus

Dmitri Sjostakovitsj skrev begge sine cello-konserter for den store russiske cello-virtuosen Mstislav Rostropovitsj. Nr. 2 i g-moll kom i 1966, skrevet på et sanatorium. Solist og orkester arbeider her ytterst fleksibelt med hverandre, selv om førstesatsen begynner med en dyster monolog i celloen. Sjostakovitsj konsulterte Rostropovitsj om cello-teknikken i verket. Ingen har vel uttrykt ironi, svart humor, sarkasme og kynisme mer direkte enn Sjostakovitsj. Men det er noen ganger helt i det uvisse om det er ironi eller alvor. Av og til parodierer han også romantikken. De langsomme delene er uansett klagende. I midtsatsen, en hurtig scherzo, hører vi en kneipe-sang fra Odessa: «Rundstykker! Kjøp våre rundstykker». Denne kommer brutalt igjen i finalen. Den ene tone i celloen mot slutten av verket, er blitt sett som et dødssymbol som preger hans seneste verker.

Hector Berlioz’ Symphonie fantastique ble uroppført i 1830, året for Julirevolusjonen. Det er musikkhistoriens første orkesterverk som har et omfattende program, et program Berlioz ville at skulle deles ut ved hver oppførelse, men som han også endret på i årene som fulgte. Og ikke nok med det: Som i dagens «virkelighetslitteratur» ville 27-årigen fremstille sine egne lidenskapelige erfaringer. Utgangspunktet var en ulykkelig forelskelse i den irske Shakespeare-skuespillerinnen Harriet Smithson (som han paradoksal nok ble gift med i 1833). I fem satser beskrives hvordan bildet av den elskede forfølger ham, også i et luftig ball, hvordan han i opiumsrusen drømmer at han i fortvilelse har myrdet henne, hvordan han som morder føres til retterstedet og blir giljotinert, og i en heksesabbat ser han henne redselsfullt forvridd midt i drønnende klokkeslag og en dødsdans med klaprende knokler. Fortellingens jeg bivåner hele handlingsforløpet, som en slags dobbeltgjenger.

Berømt ble Berlioz’ «idé fixe», som ikke må forveksles med ledemotivet: den fikse ideen er en «ledemelodi» som symboliserer den uoppnåelige personen, nærmest som en tvangstanke. I tillegg kommer at Berlioz i dette verket legger for dagen en suveren instrumentasjonskunst. Alle effekter i programmet, som kan kalles en libretto, blir klanglig realisert og ekstremene tas helt ut: fra de mest lengselsfulle og sarte, til de mest brutale, hvinende, hoggende og klaprende. Alt mens hymnen Dies irae (Vredens dag) lyder mot slutten.