For mange er Juleoratoriet et musikalsk “must” i julehøytiden.

Bachs juleoratorium, som oftest bare kalt «juleoratoriet» er et av de mest berømte og spilte sakrale verk av Johann Sebastian Bach.

Verket ble komponert mellom 1734 og 1735 og er egentlig en syklus av seks kantater for juletiden, nemlig en for hver av de tre julefestdagene 25., 26. og 27. desember, deretter nyttårsdagen, søndag etter nyttår og så helligtrekongersdag. Bare en del av musikken ble nykomponert av Bach. Flere koraler og arier stammer fra verdslige verker som Bach tidligere hadde komponert, deriblant gratulasjonskantater til det saksiske fyrstehuset. Åpningskoralen «Jauchzet, froh locket» stammer direkte fra åpningskoret i lykkeønskningskantate BWV 214 «Tönet, ihr Pauken! Erschallet, Trompeten!» (derav bruken av pauker og trompeter), som ble skrevet i 1733 til fødselsdagen til Maria Josepha, kurfyrstinne av Sachsen og dronning av Polen.

Å bruke eksisterende stykker på nytt var på Bachs tid ingen sjeldenhet. Det må forstås på bakgrunn av et håndverksmessig musikksyn, en overbevisning om at all musikk utgjorde en enhet, med vekt på den totale virkningen av verket, ikke minst oppføringen.

Del I: «Jauchzet, frohlocket» (første juledag) begynner med tiden før Jesu fødsel. Kristenheten priser hans ankomst med pauker og trompeter og et jublende åpningskor. Videre handler denne kantaten om at Maria og Josef måtte følge keiser Augustus’ bud om å forlate hjemlandet Galilea for å skrive seg inn i folketellingen i Josefs fødeby Bethlehem. Altarien «Bereite dich Zion» gir en første anelse om det store som skal skje, mens menigheten svarer med koralen «Wie soll ich dich empfangen» av Paul Gerhardt. Den første delen slutter med en bønn om å gjøre ens eget hjerte til en krybbe.

Del II: Den andre kantaten (annen juledag) handler om meldingen om Jesu fødsel til hyrdene. Den åpner med en inngangssymfoni som fremstiller hyrdenes musikk. Om natten kommer en engel til hyrdene, og morgengryet fremstilles med koralen «Brich an, du schönes Morgenlicht». Efter at Maria har sunget vuggesangen «Schlafe, mein Liebster», jubler englenes hærskare i en stor tuttifuge med lange melismer, «Ehre sei Gott in der Höhe», og ber om fred på jorden. Den andre kantaten ender med hyrdenes lovprisning over det som er hendt.

Del III: Den tredje kantaten avslutter den egentlige historien om julenatten. Den indirekte likestillingen av Gud som «himmelens hersker» med en konge svarer til det barokke verdensbildet med monarker tilbaketrukket i kirkelignende slott. Etter at englene forsvinner, begir hyrdene seg på veien til Bethlehem, mens de sprer nyheten videre. I en ny vuggesang forsøker Maria mediativt å erindre alt hun har hørt, («Schließe mein Herze») og bekjenner så høyt «Ja mein Herz soll es bewahren». Menigheten gjentar denne tanken med den kraftfulle koralen «Ich will dich mit Fleiß bewahren» og den oppadstrebende «Seid froh dieweil» som et opprop til alle kristne. Den første halvdelen av juleoratoriet avsluttes med gjentagelse av åpningskoret.

Grete Pedersen, dirigent
Ilse Eerens, sopran
Stephan Loges, bass-baryton
Jeremy Ovenden, tenor
Rosanne van Sandwijk, mezzo
Medvirkende: Stavanger symfonikor

J.S. Bach: Juleoratoriet, kantater 1-3 (I-III)