Den japanske komponisten Toro Takemitsu er en av vår tids mest bemerkelsesverdige komponister, og han blander gjerne japanske stiltrekk med moderne europeiske.

Inn i musikken kl. 18.30 v/ Tor Yttredal

Takemitsu blander gjerne japanske stiltrekk med moderne europeiske. Dreamtime fra 1982, var inspirert av en reise til Australia, hvor han opplevde urinnvånernes dansere, sangere og historiefortellere og det utsøkte verket innehar et anstrøk av impresjonistiske klanger.

I Hindemiths tresatsige symfoni Mathis der Maler fra 1934, skildrer hver sats et bilde fra Isenheim-alteret i Alsace, malt av Mathias Grünewald i årene 1512-1515. Første sats, Englekonsert, beskriver malerens fremstilling av tre engler som spiller for Maria med Jesusbarnet. Andre sats, Gravlegging, er mer stillferdig og reflektert, og inneholder Hindemiths kanskje vakreste musikk. Siste sats, St. Antonius fristelse, er mer motivrik og spenningsfylt, i sin skildring av Grünewalds dramatiske maleri. Helt på slutten inkluderer Hindemith noen fraser av middelaldersekvensen «Lauda Sion Salvatorem» (Sion, pris din saliggjører), og satsen og verket som sådan ender i et instrumentalt Alleluia for messing, et av de fineste deklamatoriske øyeblikkene i 20.århundrets musikk.

Stravinskij komponerte balletten Petrusjka 1910-1911, og reviderte orkesterpartituret i 1947. Verket omfatter fire scener med ulike folkelivsbilder, og vi starter på en markedsplass, der en gjøgler opptrer med dukketeateret sitt. Han har tre dukker, som han ved sitt magiske fløytespill gjør levende: Petrusjka, den vakre Ballerinaen og den eksotiske Maureren. Petrusjka er forelsket i Ballerinaen, men hun ønsker i stedet Maureren. Dermed starter et trekantdrama mellom dukkene, som ender med at Petrusjka dør. Dukkemakeren forsikrer et forskrekket publikum om at Petrusjka bare er en dukke, inntil spøkelset av Petrusjka stiger opp og hånler en siste gang. Stravinskijs mesterlige orkestrering vises både i bruken av to tonearter samtidig, for å vise de to motstridene sidene av hovedrolleinnehaveren: den menneskelige og dukken, men aller mest slående gjør den usedvanlig fargerike og nyskapende orkesterbehandlingen, at man selv i en ren konsertversjon tydelig kan forestille seg handlingen.

Kazuki Yamada, dirigent

Takemitsu: Dreamtime
Hindemith: Mathis der Maler
Stravinskij: Petrusjka, suite (1947)