Program

Ligeti: Tre etyder (1985)
Messiaen: Oiseaux exotiques for klaver og kammerorkester (1956)
Ravel: Le Tombeau de Couperin (1917)
Brahms: Symfoni nr. 3 (1883)

Medvirkende

Pablo Heras-Casado, dirigent
Joonas Ahonen, klaver

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

György Ligetis Études pour piano er høyst virtuose stykker som det seg hør og bør i tradisjonen fra Chopin og Debussy. Han skrev 18 av dem, fra 1985 til 2002. De tre vi hører i kveld, er alle fra første hefte (1985). Désordre (Uorden) er den aller første og vi kan her høre rytmiske aksentforskyvninger som illuderer kaos. Touches bloquees (Blokkerte tangenter) kan for en pianist være en ond drøm. I Automne à Varsovie (Høst i Warszawa) spiller pianisten simultant med to, tre og fire forskjellige hastigheter.

Fugler er kjente figurer i klassisk musikk. Tenk bare på Griegs «Liten fugl» eller «Schumanns «Vogel als Prophet». Men Olivier Messiaen er desidert den som mest systematisk har utforsket fuglesangen. Messiaen så seg selv som ornitolog og korresponderte med fuglekjennere over hele verden. I fuglesangen mente han å høre en sang til Guds pris. Hans mest kjente verk er Catalogue d’oiseaux (1958), en storslått tre timer lang syklus for klaver. Oiseaux exotiques for klaver, elleve blåsere og slagverk er fra 1955. Verket utforsker ikke-franske fuglearter; de skal være både fra Nord-Amerika, Syd-Amerika, India, Kina, Malaysia og Kanariøyene. Og de synger høyt!

Ravel skrev sin klaversuite Le Tombeau de Couperin (Couperins gravsted) i de vanskelige årene 1914-17. Det er en slags «musikk om musikk»; Ravel har maske på, han spiller stilisert og elegant med barokke danseformer. Verket hadde i den opprinnelige klaverversjonen seks satser, men som orkestersuite er de redusert til fire; han utelater fugen og den hypervirtuose Toccata. Verket begynner med det delikate Prélude (i 12/16-dels takt), fortsetter med den vidunderlige Forlane, som stammer fra en italiensk renessanse-dans. I Menuet har oboen en fremtredende rolle, slik som i første sats. Siste sats, den livlige Rigaudon – en dansesats som også Grieg har med i sin Holberg-suite – er opprinnelig fra Provence og har en umiskjennelig fransk atmosfære. Ravels orkestrering av disse satsene utgjør en oppvisning av transparens, presisjon, briljans og diskret fargelegging. Men liksom lyrikeren Mallarmé, som Ravel beundret, viser Ravel i dette verket også at han er antydningens musikalske mester.

Symfoni nr. 3 i F-dur av Brahms er den korteste av hans fire symfonier. Den er blitt kalt en avskjedssymfoni, antagelig på grunn av den resignerte slutten i pianissimo. Man har også ment at den har en hemmelighet i seg; den er mottoet f-ass-f, som skjuler seg i åpningsakkordene, følges av hovedtemaet og kommer igjen i finalen, den lengste satsen. Andanten har noe koralaktig over seg; merk den vakre fiolinmelodien her! Tredje sats er ingen scherzo i beethovensk forstand, snarere en romanse. Feministen Susan McClary mener å høre misogyne trekk i symfonien: Brahms trivialiserer det feminine sidetemaet i forhold til den sentrale ødipale konflikt mellom far (tonaliteten) og sønn (forsøket på å sprenge denne). Men i finalen mente Clara Schumann å høre en skjønnhet «som fordufter i små skyer». Kammermusikalsk transparens karakteriserer denne symfonien – særlig i de to mellomsatsene der Brahms gir avkall på både trompeter og pauker og til dels også tromboner.