Det ligger ofte en aura omkring de store komponistenes aller siste verker. Man lytter til dem på en annen måte, kanskje søker vi en oppsummering eller et budskap, et slags siste ord.

Inn i musikken kl. 18.30  v/ Bettina Smith.

Få musikkverk står igjen som et så gripende farvel til livet som Richard Strauss’ «Vier letzte Lieder». De ble skrevet 1948, da komponisten var 84 år gammel, og hans siste ønske var at de skulle urframføres av vår egen Kirsten Flagstad. Det ønsket ble oppfylt etter at Strauss var død, da Flagstad urframførte dem 22. mai 1950, med den legendariske dirigenten Wilhelm Furtwängler og Philharmonia Orchestra. Verket er preget av en dyp, indre ro der musikken bygger en forsonende ramme omkring tekstene. Samtidig iscenesetter han sitt eget liv i selve instrumenteringen: Strauss var selv en fremtredende dirigent, hans kone Pauline de Ahna en berømt sopran, og de mange vakre hornsoloene er nok en siste hilsen til Richards far, hornisten Franz Strauss. Og mot slutten av Abendrot, etter ordene Ist dies etwa der Tod? (Er dette muligens døden?) trekker han linjene helt tilbake til seg selv som ung mann, med et sitat fra Tod und Verklärung, som han skrev 60 år tidligere.

Det ligger en annen type aura omkring den dramatiske symfoni nr. 6 av Tsjajkovskij, den har òg blitt stående som et avskjedsbrev. Tsjajkovskij skrev den om sommeren 1893, og dirigerte selv urframføringen noen dager før han døde under omstendigheter som lignet selvmord. Når man hører symfonien er det nærliggende å tenke på den som et testament. Dramaturgien er så klar: Etter ti minutter med vemodig idyll eksploderer førstesatsen i en kataklysmisk katastrofe uten sidestykke i musikkhistorien, deretter veksler symfonien på maniskdepressivt vis mellom triumf og fortvilelse helt fram til finalen: en Adagio lamentoso der febrilsk livskamp langsomt tvinges inn i total resignasjon, til slutt hører man ikke mer enn hjertet som slår, til det stopper. Vi får aldri vite om Tsjajkovskij skrev dette om seg selv, men det åpenbare og gjenkjennelige dramaet som ligger i dette verket har gjort det til en av de høyest elskede symfoniene noensinne.

Lise Davidsen, sopran
Dalia Stasevska, dirigent

Strauss: Vier letzte Lieder
Strauss: Morgen
Tsjajkovskij: Symfoni nr 6, Pathétique