Nielsens fire temperamenter

Lili Boulanger ble bare 25 år. I sin tid ble hun kalt et geni; i dag sier vi at hun iallfall var et vidunderbarn. 20 år gammel mottok hun, som første kvinne, den berømte Roma-prisen for en kantate. Søsteren Nadia ble berømt som komposisjonslærer og inspirator for komponister som Elliott Carter, Aaron Copland og Per Nørgård. Boulanger skrev et bemerkelsesverdig antall verk i sitt korte liv. D’un soir triste kom til i 1918, samme år som hun døde. Stykket ble skrevet for cello og klaver, for trio og orkester. Det har impresjonistiske trekk, men er særdeles personlig i sitt dramatisk-orkestrale tonespråk.

Witold Lutosławski er en av den polske avantgardens mest berømte skikkelser. Hans Konsert for cello og orkester (1969/70) stiller store krav til cellisten. Verket bærer preg av kjennetegnene for det meste av det Lutosławski skrev, nemlig klarhet, musikalsk logikk og balanse. Det sangbare, som skulle bli så karakteristisk i hans senere verk, er hørbart allerede her.

Carl Nielsen blir gjerne sammenlignet med Sibelius i Finland og Grieg i Norge. På begynnelsen av 1900-tallet er han den sentrale skikkelsen i dansk musikk. Hans mange verk spenner mellom «Jens Vejmand», en sang som ble en landeplage i 1909, og store symfonier. Symfoniene sto lenge i skyggen av verk fra andre komponister; hans internasjonale gjennomslag kom først i begynnelsen av 1960-årene, da Leonard Bernstein satte flere av dem på programmet med New York-filharmonikerne. Symfoni nr. 2, «De fire temperamenter» (1901/02) har karakter av nettopp de fire temperamenter fra antikk gresk kultur, som Nielsen hadde sett fremstilt på et maleri. Nielsen har satt temperamentene inn i satsbetegnelsene; det koleriske, flegmatiske, melankolske og det sangvinske. Når man vet dette, er det enkelt å skille de fire fra hverandre.