Program

Ørjan Matre: Lyriske stykker, etter Grieg
Talivaldis Ķeniņš: Symfoni nr. 8 – Sinfonia Concertata for orgel og orkester – Norsk urfremføring
Camille Saint-Saens: Symfoni nr. 3 – ≪Orgelsymfonien≫

Medvirkende

Andris Poga, dirigent
Iveta Apkalna, orgel

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Lyriske stykker av Ørjan Matre er en musikalsk refleksjon over Griegs folkekjære pianostykker. Verket er en slags mellomting mellom arrangement, avansert orkestrering, kommentarkomponering og fri fantasi, med overraskende og friske vendinger. Orkesterklangen er rik og briljant, og fragmenter av de gamle stykkene pipler gjennom og insisterer på sin slitestyrke. Likevel er dette på ingen måte en orkestrering av Grieg. Matre forholder seg til Grieg som et perifert minne – noe abstrakt, men likevel nært og kjært. Respektfullt og behandlet med kjærlighet. Lyriske stykker er et velklingende og vakkert univers som via assosiasjonsavstikkere til både Hollywood, Disney og det samtidige gjør både moderne orkestermusikk og den klassiske arven relevant for flere lyttere. Musikken er elegant og stilsikker, med tydelig eget grep av Matre selv om Grieg er på besøk. I det siste lyriske stykket, Efterklang, spilles det av et opptak av Grieg selv som spiller klaver (fra 1903), mens orkesteret forsiktig akkompagnerer ham. Lyriske stykker var nominert til Nordisk råds musikkpris i 2020.

Talivaldis Kenins (1919-2008) skrev åtte symfonier. I kveld får vi høre hans Åttende; den er fra 1986, men er en norsk urfremførelse. Kenins sier selv at slagverket spiller en stor rolle for symfonien; uten det ville den ikke ha blitt til. Men denne hans «Sinfonia concertata» er for orgel og orkester. Førstesatsen bygger seg opp inntil orgelet kommer inn og på subtil måte vever seg sammen med orkesteret. Verket stiller store krav til organisten, både teknisk og med henblikk på registrering. Noen ganger i verket mener vi å høre Poulenc fra hans orgelkonsert, andre ganger Ravel. Preget av skjønnhet og dybde er koralen, en largo som er en slags kjerne i verket. Siste del er en toccata full av energi, der slagverket spiller en vesentlig rolle.

Symfoni nr. 3 i c-moll av Camille Saint-Saëns (1835-1921) kalles Orgelsymfonien (1885/86). Symfonien er viet Franz Liszt, og Saint-Saëns selv vurderte verket høyt. Tittelen «orgelsymfoni» kan være noe villende for dette verket, for orgelet kommer bare inn i 2. og 4. sats som en forsterkning og klanglig berikelse av det kjempeoppbud av instrumenter som verket inneholder. Symfonien er i fire satser, men disse er forbundet gjennom motivene – ett av disse er det gregorianske Dies irae (Vredens dag) som kommer kraftfullt igjen mot slutten. I den langsomme satsen blander orgelet seg fint med strykere, horn og tromboner, mens trio-delen i scherzoen har ville utbrudd. I siste sats har så orgelet en kraftfull inntreden i strålende C-dur, mens verket mot slutten lar orgel, klaver og harpe inngå med det øvrige instrumentarium til en egenartet klangrus. Man kan forstå at Saint-Saëns satte dette verket høyt.