Program

Salina Fisher: Tupaia - Europeisk urfremføring
William Walton: Konsert for cello
Ottorino Respighi: Vetrate di Chiesa (Kirkevinduer)

Medvirkende

Tianyi Lu, dirigent (Conductor-in-Residence)
Nicolas Altstaedt, cello

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Salina Fisher (født 1993) har allerede skrevet verker som har fått internasjonal oppmerksomhet. Hennes Tupaia får i kveld sin europeiske urfremføring, men verket ble skrevet i 2018. Det ble skrevet til 250-års jubileet for James Cooks første reise til Stillehavet (i 1769). Tupaia var en prest og navigatør fra Tahiti. Han laget kart over Stillehavet og 74 (!) øyer der. Dette har satt spor i Fischers partitur, som ligner karter eller transkripsjon av rommet. Verket er ifølge henne også inspirert av ideen om å navigere etter himmelens stjerner og de forskjellige perspektiver dette innebærer.

William Walton (1902-83) skrev sin Cello-konsert i 1957, etter en bratsjkonsert og en fiolinkonsert. Den ble skrevet for den store cellisten Gregor Piatigorsky som var solist ved urfremføringen. Kritikere møtte konserten med forbehold: Walton var for konservativ. Men Piatigorsky selv poengterte at konserten lå godt for celloen, liksom cello-konsertene til Elgar og Delius. Verket har tre satser slik tradisjonen krever, med et langt åpningsmotiv, i andresatsen kommer det til det rene fyrverkeri og denne er vel den emosjonelle kjernen i verket. Finalen er den lengste satsen og består av et tema med flere improvisasjoner. Codaen her tar opp temaer fra første sats. Flere store cellister har spilt inn konserten.

Ottorino Respighi (1879-1936) er mest kjent for sine symfoniske dikt over Roma, fontener i Roma, pinjetrær og fester. Han skrev verket Vetrate di Chiesa (Kirkevinduer) i 1926, en serie på fire «symfoniske inntrykk» for stort orkester: «Flukten til Egypt», «Erkeengelen Sankt Mikael», «Santa Claras morgenmesse» og «Sankt Gregor den store». Respighi hadde hjelp fra sin venn Claudio Guastalla når det gjaldt å finne tittelen til verket. De valgte så undertitler for hver av satsene, med religiøse tekster knyttet til scener fra de fargede glassvinduene. Siste skal illudere en slags pavelig kroning. Det ender patetisk med: «Se Pontifex Maximus!… Velsignet være Herren… Syng en hymne til Gud. Halleluja!»