Program

Rakhmaninov: Rapsodi over et tema av Paganini
Mahler: Symfoni nr. 1

Medvirkende

Stanislav Kochanovsky, dirigent
Behzod Abduraimov, klaver

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Rakhmaninov var selv solist under uroppførelsen av Paganini-variasjonene i 1934. Han var en av de aller største pianistene i forrige århundre. Enhver som setter pris på klavermusikk, bør ha hans samlede innspillinger i sitt platearkiv. Fra sluttnummeret av Paganinis samling av 24 Caprices for fiolin lar Rakhmaninov denne dansemelodien opptre i 24 variasjoner. Som en slags idée fixe varieres melodien gjennom alle de tre verkavsnittene. De er briljante og elegante, og innimellom, i variasjon nr.7, 10 og 24 hører vi, nesten som smuglet inn, Dies irae-sekvensen fra den latinske dødsmessen. I nr. 18 kan vi merke oss den strømmende, sangbare melodien.

Forvirret vås, monstrøsitet, formløshet, hysteri og jødeskvalder. Det var noen av ordene kritikere brukte etter at Mahler selv i 1889 hadde dirigert uroppførelsen av sin Første symfoni. Siden skulle Mahler, med sine ni symfonier, bli en av de helt store i denne krevende musikksjangeren, og nå et stadig større publikum. Hver av hans symfonier er et kosmos. «Som en naturlyd» står det i begynnelsen av førstesatsen. Kvartintervallet, som er selve urcellen i verket, lyder som et gal fra gjøken. På Mahlers tid, rundt 1900, mente mange at naturen holdt på å forsvinne. Mahler vil gi naturen en stemme. Men også virkeligheten rundt fikk en stemme; alt skulle inn i dette kosmos, fra det banale, trivielle og hverdagslige til det opphøyde. I tredje sats, med betegnelsen «høytidelig og avmålt», hører vi den gamle kanon «Fader Jakob, sover du?» Men den klinger dystert, eller tvetydig, med romantisk ironi. Han setter foredragsbetegnelsen «med parodi» inn i partituret. Som alle symfonier hos Mahler, har denne første en episk karakter, den er en musikalsk roman. Mahler bryter med det vanlige dialektiske prinsippet om kontrasterende temaer. I stedet har han en «variantteknikk», ikke helt ulik den vi finner hos James Joyce. Det er både monumentalitet og intimitet i dette verket, de står i et spenningsforhold, men ofte uten overganger eller formidling.