Schnittke, Sjostakovitsj og Prokofiev

Alfred Schnittke (1934-98) skrev i alt fem klaverkonserter, fra 1960 til 1988. Konsert for klaver og strykere fra 1979 er i én sats. Det er et av hans viktigste og mest populære verk. Det begynner med en langsom innledning i klaveret. Når strykerne kommer til, inngår klaveret med flere melodifragmenter. I denne delen er det en passasje som minner om en russisk ortodoks hymne. Konserten pendler mellom det høydramatiske og stillhet. Schnittke har sagt om det å komponere at «når du arbeider med en komposisjon, så skaper du en verden». Det er her en verden det er verd å lytte til.

Dmitri Sjostakovitsj (1906-75) skrev to klaverkonserter. Selv var han en fremragende pianist. Den første er den mest kjente, og er fabelaktig tolket av Martha Argerich. Klaverkonsert nr. 2 i F-dur (1957) er lysere til sinns enn det Sjostakovitsj ellers skrev. Den ble skrevet for hans sønn, Maxim, til hans 19-års dag. Maxim, som siden ble en kjent dirigent, fremførte den som en del av sin eksamen ved konservatoriet i Moskva. Den er i tre satser, i første sats svarer klaveret på et tema først spilt av fagotten, så i klarinetten og oboen. Det er marsj-aktige takter her, klaveret har en fuge-aktig solo og krever mye av solisten. Andresatsen er nesten romantisk i sitt tonespråk, melankolsk over store strekk. Siste sats er en livlig dans der solisten liksom driver med forskjellige slags tekniske øvelser.

Sergej Prokofiev (1891-1953) orkestrerte nesten alle sine operaer og balletter. Slik er det også med Romeo og Julie (1935-46) som inneholder tre orkestersuiter. Han brukte til og med temaer fra tidligere sceneverk i sine symfonier. Orkestersuitene skal ikke illustrere forløpet i balletten. Snarere er det overgripende aspekter av den dramatiske handlingen som skal bli hørlig, men alle tre har titler fra handlingen. Mest kjent er suite nr. 2 der de to hovedpersonene fremtrer musikalsk til forskjellige tidspunkter. I suite nr. 3 er Julie i fokus, og sluttscenen her utvidet Prokofiev i orkesterversjonen.