Program

Salina Fisher: Tupaia - Europeisk premiere
Väinö Raitio: Måneskinn på Jupiter - Skandinavisk premiere
Rakhmaninov: Våren - kantate for baryton, kor og orkester
Rimskij-Korsakov: Scheherazade

Medvirkende

Tianyi Lu, dirigent (Conductor-in-Residence)
Andrey Zhilikhovsky, baryton
Stavanger Symfonikor

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Salina Fisher (årgang 1993) har fra 2014 til dags dato vunnet mange internasjonale priser. Tupaia (2018) har i kveld europeisk premiere. Verket tar utgangspunkt i James Cooks første reise til Stillehavet (i 1769). I løpet av oppholdet på Tahiti kommer mannskapet i kontakt med Tupaia, en sjøfarer og prest med særdeles godt kjennskap til stillehavsøyene. Tupaia var en tegnleser, leste værforhold ut fra bølger, vinder og stjernenes konstellasjon. Han ble med til Ny-Zeeland og kunne kommunisere med maori-folket der. Han utarbeidet et kart som har inspirert Fisher til en slags karteografisk notasjon og «transkripsjon av rommet». Verket skal også representere forskjellige perspektiver på stjernene, slik de er både synlige og usynlige.

Väinö Raitio (1891-1945) skrev i 1920-årene flere større symfoniske dikt og fem operaer. De er så si glemt i dag. Hans tonespråk var for moderne og kosmopolitisk for et nasjonalromantisk orientert Finland. Han var påvirket av både Skrjabin og impresjonistene samt Paris-gruppen Les Six. Orkesterfantasien Måneskinn på Jupiter fra 1922-23 har faktisk skandinavisk premiere i kveld! «Musikk er farge» sa Raitio, og musikalsk koloritt er nok både hørbar og stimulerer det visuelle når orkesterfantasien nå endelig fremføres.

Rakhmaninovs Våren – kantate for baryton, kor og orkester ble skrevet i 1902, like etter den berømte klaverkonserten nr. 2. Verket er basert på et russisk dikt som forteller om en mann som går med morderiske tanker mot sin kone på grunn av hennes utroskap i løpet om vinteren, men kommer på andre tanker når våren bryter frem. Denne handlingen har i dette verket selvsagt tekst, men også musikalsk er det forskjellige sinnsstemninger som avspeiles.

Rimskij-Korsakow har skrevet flere symfonier, men det er  orkesterverket Scheherazade (1888) som er mest kjent (foruten fartsvidunderet «Humlens flukt»). Verket har undertittelen Symfonisk suite etter fortellinger fra ‘Tusen og én natt’. Det er et verk for stort orkester der komponisten viser sin suverene sans for fargerik orkestrering. Denne hans orkestreringskunst hadde innvirkning på mange komponister i samtiden. Programmet for verket handler om en sultan som blir så fascinert av Scheherazade at han avstår fra sitt kvinnehat som hadde ført til at han drepte hver kvinne dagen etter at han hadde sovet med dem. To temaer kjennetegner verket: Det ene, mektig og med dype toner, karakteriserer den grusomme sultanen; det andre sart og med hurtige figurer i solo-fiolinen og brutte akkorder fra harpen signaliserer Scheherazade. Begge temaer kan vi høre i alle de fire satsene i forskjellige forvandlinger. Koloritten veksler mellom det slaviske og det eksotiske.