Program

Jean Sibelius: Pelléas et Mélisande
Pjotr Tsjajkovskij: String Serenade

Medvirkende

Aage Richard Meyer, dirigent

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Flamlenderen Maurice Maeterlinck (1862-1949) er kjent som en symbolistisk dikter som ikke greide å gjøre lykke i Paris, men fikk Nobelprisen i 1911. I dag vil vi nok mene at hans dramaer er foreldet, inkarnerer idealisme i dårlig forstand. Men tragedien Pelléas et Mélisande (fra 1892), som ligger tett opp til sagnet om Tristan og Isolde, tiltrakk seg flere komponister: Debussy med en opera, Schönberg med en symfonisk diktning, Fauré og altså Sibelius med skuespill-musikk. Sibelius’ verk er en suite med åtte satser; den siste ender med Melisandes (kjærlighets)død. Det er kammerorkestermusikk med sterke og nyanserte stemninger og inneholder også melodramaer (nr. 2 og 5) og en sang (nr.4).

«Serenade» betyr aftenmusikk og stammer fra 1600-tallet. Senere ble det betegnelsen på en instrumentalsjanger i flere satser, jf. Mozarts Eine kleine Nachtmusik. Haydn, Beethoven og romantiske komponister skrev flere serenader og sjanger-betegnelsen brukes også av Stravinskij og Schönberg.

Tsjajkovskijs Serenade for strykere i C-dur er raffinert og sjarmerende musikk som forener rokokko-aktig eleganse med sterke romantiske uttrykk. Tsjajkovskij sier selv at han var «skrekkelig forelsket» i denne suiten og kunne ikke vente til uroppførelsen. Valsen (sats nr. 2) minner om komponistens ballettmusikk; den måtte gjentas ved uroppførelsen. Tredjesatsen, elegi, er særdeles uttrykksfull, og det kommer her til en dialog mellom cello og fiolin. Finalen har tema fra en russisk folkemelodi, som så avløses av en livlig folkedans. Mot slutten hører vi klipp fra førstesatsen, som Tsjajkovskij selv kalte «et stykke i form av en sonatine» – før det kulminerer virtuost i høyt tempo.