Program

Ørjan Matre (f. 1979)
Lyric pieces, etter Grieg

Sergej Prokofjev (1891-1953):
Klaverkonsert nr. 2, Op. 16

Pjotr Tsjajkovskij (1840-1893):
Symfoni nr. 5, Op. 64

Medvirkende

Andris Poga, dirigent
Behzod Abduraimov, klaver

Sted

Ciudad de Cultura y Saberes

Lyriske stykker av Ørjan Matre er en musikalsk refleksjon over Griegs folkekjære pianostykker. Verket er en slags mellomting mellom arrangement, avansert orkestrering, kommentarkomponering og fri fantasi, med overraskende og friske vendinger. Orkesterklangen er rik og briljant, og fragmenter av de gamle stykkene pipler gjennom og insisterer på sin slitestyrke. Likevel er dette på ingen måte en orkestrering av Grieg. Matre forholder seg til Grieg som et perifert minne – noe abstrakt, men likevel nært og kjært. Respektfullt og behandlet med kjærlighet. Lyriske stykker er et velklingende og vakkert univers som via assosiasjonsavstikkere til både Hollywood, Disney og det samtidige gjør både moderne orkestermusikk og den klassiske arven relevant for flere lyttere. Musikken er elegant og stilsikker, med tydelig eget grep av Matre selv om Grieg er på besøk. I det siste lyriske stykket, Efterklang, spilles det av et opptak av Grieg selv som spiller klaver (fra 1903), mens orkesteret forsiktig akkompagnerer ham. Lyriske stykker var nominert til Nordisk råds musikkpris i 2020.

Sergej Prokofjev skrev tre klaverkonserter, der nr. 3 er den mest kjente og spilte. Nr. 2 i g-moll (1913, revidert 1923) ble ved uroppførelsen en skandale; flere forlot salen på grunn av alle dissonansene i harmonikken, men komponisten likte seg i denne rollen. Konserten inneholder mange harmoniske rykk og støt. Prokofjevs særegne motorikk i andresatsen kan gjøre det vanskelig for lytterne å sitte rolig.

Som siste verk denne kvelden hører vi Pjotr Tsjajkovskij med symfoni nr. 5 i e-moll. Verket kan fremføres for sentimentalt, men når dette unngås er det lett å la seg berøre av vekslingen mellom dyster melankoli, sart lyrikk og ville temperamentsutbrudd. Innledningen til første sats er en dyster sørgemarsj, sunget av klarinetter med dype toner og mørk klang i strykerne. Andresatsen er ekstra følelsesladet, men hvis den spilles ut mot ekstremene er det vanskelig å ikke følge med i det melankolske forløpet. I scherzoen viser Tsjajkovskij seg som den fremragende instrumenteringskunstneren han kunne være. Siste sats er hektisk, med stigninger opp mot det grandiose. Stormløpet mot slutten uttrykker stor optimisme med sin slagkraft.