Program

Wolfgang Amadeus Mozart:
Symfoni nr. 33 i B-dur

Carl Philipp Emanuel Bach:
Sinfonia i C-dur

Wolfgang Amadeus Mozart:
Pianokonsert nr. 22 i Ess-dur

Medvirkende

Kristian Bezuidenhout, dirigent og klaver

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Mozarts luksusproblem er at han med så mange geniale verker i så mange genrer står i permanent fare for å utkonkurrere seg selv. Hvis symfonien og pianokonserten på kveldens program hadde vært de eneste Mozart hadde komponert, ville de vært spilt i fillebiter for lenge siden. Pianokonsert nr. 22 er stort anlagt både i varighet og størrelse på orkesteret, solostemmen er vanskeligere enn tidligere hos Mozart, men det kanskje mest strålende ligger i orkestreringen: Der Mozart tidligere har latt to-tre soloblåsere få skinne i melodiøse linjer bringer han nå frem hele blåserensemblet i all prakt, slik man kan høre i den dystre andanten og den rolige mellomdelen i den ellers viltre rondofinalen. Tonearten Ess-dur er staselig, keiserlig og Mozart kler den suverent i dette mesterstykket av en konsert, som burde være fremført langt oftere.

Det samme gjelder hans 33. symfoni i B-dur. Her bruker Mozart et langt mindre orkester enn det han ellers gjør i sine sene symfonier; trompeter og pauker benyttes ikke og treblåserne teller kun fire musikere i tillegg til horn. Det gjør verket mer intimt, men det fargesprakende og briljante er i høy grad til stede. Menutten hører ikke med til originalversjonen fra 1779, den ble tilføyet noen år senere i Wien da det var blitt mer populært med firesatsige symfonier.

Eplet faller iblant langt fra stammen, ikke i kvalitet, for C.P.E. Bach var en av sin tids betydeligste komponister, men i stil – det er pussig å tenke på at han så smått beredte grunnen for romantikken i musikken mens hans far satt i Leipzig og kronet barokken med sin store messe i b-moll. Kveldens Sinfonia er riktignok i den mer tradisjonelle stilen fra midten av 1770-tallet, det kan også skyldes at Bach tilegnet den baron Gottfried van Swieten, som var en stor beundrer av hans far og noe mer konservativ i sin smak. Yttersatsene sender særlig fiolingruppen rundt i virvlende kast, mens mellomsatsen er Bach mer som vi kjenner ham med krasse dissonanser og tåkeaktige avskygninger.