Store følelser – Tysværtunet kulturhus

Eivind Buene, en av de fremste norske komponister i sin generasjon, har en imponerende verkliste for både orkester, ensembler og mindre besetninger. Han er også en fremragende skribent, med flere utgitte romaner. Det er knyttet stor spenning til kveldens bestillingsverk til «Essensen av Stavanger 2025».

Sergej Prokofjev skrev tre klaverkonserter, der nr. 3 er den mest kjente og spilte. Nr. 2 i g-moll (1913, revidert 1923) ble ved uroppførelsen en skandale; flere forlot salen på grunn av alle dissonansene i harmonikken, men komponisten likte seg i denne rollen. Konserten inneholder mange harmoniske rykk og støt. Prokofjevs særegne motorikk i andresatsen kan gjøre det vanskelig for lytterne å sitte rolig. Siste sats bearbeider en følelsesladet russisk folkemelodi. Lederen av den russiske balletten i Paris, Diaghilev, ville ha denne i sin ballettpantomime «som en dansende figur på Lels måte». Lel var en hyrde i et gammelt russisk sagn.

Som siste verk denne kvelden hører vi nok en russer; Peter Tsjajkovskij med symfoni nr. 5 i e-moll. Verket kan fremføres for sentimentalt, men når dette unngås er det lett å la seg berøre av vekslingen mellom dyster melankoli, sart lyrikk og ville temperamentsutbrudd. Innledningen til første sats er en dyster sørgemarsj, sunget av klarinetter med dype toner og mørk klang i strykerne. Andresatsen er ekstra følelsesladet, men hvis den spilles ut mot ekstremene er det vanskelig å ikke følge med i det melankolske forløpet. I scherzoen viser Tsjajkovskij seg som den fremragende instrumenteringskunstneren han kunne være. Siste sats er hektisk, med stigninger opp mot det grandiose. Stormløpet mot slutten uttrykker stor optimisme med sin slagkraft.