– Stykket har blitt fremført én gang tidligere i Stavanger, i 2004, men det er første gang det spilles i det fantastiske konsertlokalet med så flott akustikk!

Åse Hedstrøm prater entusiastisk over telefonlinjen. Det er ingen tvil om at komponisten ser frem til å høre Stavanger Symfoniorkester fremføre verket Saisir for kammerorkester (1988) 17. september, nøyaktig fem måneder etter en annen stor begivenhet – hennes egen 70-årsdag.

Hun hadde en veldig hyggelig markering, bekrefter hun, selv om vårens koronapandemi sørget for at omstendighetene ble noe annerledes enn planlagt.

– Selve feiringen er satt på vent.

Komponist og organisasjonsmenneske
At Hedstrøm fortjener pomp og prakt etter flere aktive tiår i norsk musikkliv, er det ingen tvil om. Utdannet ved Norges musikkhøgskole under Finn Mortensen, Institutt for sonologi i Utrecht og under Sven-David Sandström i Stockholm, arbeider hun i et musikalsk landskap fylt av kontraster, friksjon og utforskning av klang. Karrieren skjøt raskt fart da hun på 1980-tallet mottok Norsk komponistforenings pris Årets verk hele to ganger – for henholdsvis kammermusikkverket Right After (1985) og strykekvartetten Sorti (1987) – og i 1988 ble orkesterverket Nenia (1986) anbefalt av UNESCOs Rostrum for komponister i Paris med radiofremførelser over hele verden. Gjennom årene har hun skrevet bestillinger for Ultimafestivalen, NRK, BBC og Stockholm New Music – for å nevne noen.

Parallelt med det skapende har Hedstrøm vært en svært viktig pådriver innenfor den organisatoriske delen av norsk musikkliv. Hun beskriver seg selv som eksponent for den norske tradisjonen, hvor komponister tar ansvar for egen og hverandres situasjon ved å engasjere seg administrativt og politisk. – Min yrkesaktivitet startet på 1970-tallet, som president i landsforeningen for Ny Musikk. Ja, dette er jo noen tiår tilbake, som du skjønner, sier Hedstrøm lattermildt.

Fruktbar utveksling
I Ny Musikk, Norges interesseorganisasjon for samtidsmusikk, kjempet hun for kunstneres levekår og bidro til en gradvis profesjonalisering av feltet. I denne perioden ble Ny Musikks
Komponistgruppe opprettet, Ny Musikks Ensemble ble etablert (forgjengeren til Cikada Ensemble) Nordlydfestivalen ble grunnlagt (forgjengeren til Ultimafestivalen), og tidsskriftet Ballade ble til, musikkmagasinet som fortsatt eksisterer i dag i form av nettavisen ballade.no. Fra 1983 jobbet hun fire år som musikkoordinator ved Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, et arbeid hun bygget videre på som direktør og unstnerisk leder for Ultimafestivalen fra 1994 til 1998. Dernest lokket Sverige og tre år som administrerende direktør og kunstnerisk leder for Stockholms Konserthus og Kungliga Filharmonikerna.

– Jeg kombinerer to yrkesroller. Den ene er komponisten, den andre er initiativtakeren, kuratoren og organisasjonsmennesket. Det har vært et fruktbart spenningsfelt mellom eget kunstnerisk arbeid og ormidlerrollen. Vekslingen har vært viktig for meg. Jeg har fått masse igjen for det, ikke minst i form av inspirasjon til egne verk.

– Å skape krever ro og konsentrasjon. Å jobbe organisatorisk er ofte hektisk og tidkrevende. Rent praktisk, hvordan har du klart å kombinere de to?

– Å finne en balanse har til tider vært utfordrende, men jeg tror jeg har vært god til å sette av faste tider og perioder til konsentrert arbeid med egne komposisjoner. Drivkraften har hele tiden vært det kunstneriske – å få nye prosjekter opp og stå, legge forholdene til rette for kunstnere, musikere og komponister. I det hele tatt, å bidra til fellesskapet, gjøre en forskjell. Det har satt i gang viktige prosesser i meg selv som kunstner, det må jeg si. De to sidene har gått hånd i hånd.

På tvers av kunstarter
Når Hedstrøms Saisir for kammerorkester fremføres i Stavanger i høst, er det 32 år siden verdenspremieren for bestillingsverket til Nordlydfestivalen ved Henie Onstad Kunstsenter i forbindelse med museets 20-årsjubileum. Stykket er sterkt preget av tiden Hedstrøm tilbrakte ved senteret, hvor hun tilrettela for utveksling med et internasjonalt musikk- og kunstliv. Arbeidet førte til spennende møter, samarbeid på tvers av kunstarter og muligheten til å bryne seg på nye tankesett.

– Det var kjempespennende! Saisir, fransk for “å gripe”, er inspirert av den franske, belgiskfødte forfatteren og billedkunstneren Henri Michaux (1899– 1984).

– Jeg har kommet tilbake til ham igjen nå på eldre dager, faktisk. I Saisir gjaldt det poesien hans og noen tegninger som minner om svarthvite grafiske partiturer. Utgangspunktet for Saisir er disse verkene, som består av myldrende bilder av tegn og bevegelse – organisk vekst som avbrytes av plutselige brudd og klipp, men også forløp av strukturer som skimrer, vibrerer og puster. Stykket eksisterer i to versjoner – én for symfoniorkester og én for kammerorkester, som er versjonen som spilles i Stavanger. Forskjellen er antall strykere og klangendringen det medfører. Hver fremføring løfter frem nye aspekter ved verket (“Heldigvis!”), og i Stavanger er Hedstrøm spent på å høre dirigent Stefan Solyoms tolkning sammen med orkesteret.

– Dynamikken er veldig viktig i dette stykket. Hvordan de meisler ut klangene skal bli veldig interessant å oppleve.

Tilbakeblikk og fremtidsplaner
70-årsjubileet har gitt tid for refleksjon. Å se grunnlaget hun har vært med på å legge innenfor norsk kunstmusikk vokse videre i andres hender, er svært gledelig, synes Hedstrøm. Ultimafestivalen er i dag en av Nord-Europas fremste festivaler for ny musikk og relaterte kunstformer, mens Ny Musikks avdelinger rundt omkring i landet stadig utvikles. For Hedstrøm er den organisatoriske siden av karrieren over, men skapertrangen er fortsatt sterkt til stede. I skrivende stund jobber hun med et verk til BIT20 Ensemblet, og flere bestillinger ligger på vent.

– Det er ingen pensjonsalder for oss komponister! Noe av det beste med å komponere kunstmusikk, og som er viktig for meg, er den befriende mangelen på grenser. At man kan reise inn i mange forskjellige landskap – musikalsk og på idéplanet.

 

TEKST: LINN CARIN DIRDAL
FOTO: ANNE HELENE GJELSTAD