Trompetkonserten «Aerial» ble komponert av østerrikske Heinz Karl Gruber til promenadekonsertene i London sommeren 1999 og tilegnet kveldens solist, svenske Håkan Hardenberger. HK Gruber gikk en utmerket musikalsk skole i Wien, først som medlem av ærverdige Wiener Sängerknaben, deretter med utmerkede komposisjonslærere og til sist som kontrabassist i flere av byens orkestre. På 60-tallet fikk Gruber tiltagende fnatt av hva han opplevde som en stadig mer utilgjengelig avantgardemusikk og behovet for å komponere i en enklere, friskere stil meldte seg. Trompetkonserten består av to deler, to blikk fra oven. I konsertens første del svever vi over jordkloden og betrakter nordlyset, med Emily Dickinsons dikt «Ville netter» klingende: Vekk med kompasset! Vekk med kartet! Det synges i trompeten, barokkens pikkolotrompet får en liten renessanse – i tillegg til et instrument som skulle være godt kjent på våre kanter av landet. I andre del svever vi atter over jorden, som nå er tom for mennesker. Kun et lite skilt er synlig: «Gone dancing». Et nesten tonløst klangteppe ligger i bakgrunnen før trompeten begynner å røre på seg. Og nettopp dans er hva som gjennomsyrer denne satsen, forvridd amerikansk ballroom og skjeve, balkanske rytmer.

Belgiske César Franck hører med blant de svært få komponistene som må betraktes som pensjoniststjerner – han sprang ut i full musikalsk blomst da han nærmet seg de 60. Franck var en beskjeden mann som foretrakk livet bak orgelkrakken i Saint-Clotilde-kirken i Paris og som lærer for et lite knippe studenter han ikke kunne gjøre nok for å hjelpe. Uansett hvilken instrumentkombinasjon Franck skrev for var det orgelets tette, rike klang som var hans inspirasjon, fra det fjerne og fløyelsmyke til det eksplosive brus. Legg merke til stykkets tre første toner. Disse gjentas gjennom hele satsen, fra den bleke innledningen til et fulltonende brøl når den raske delen introduseres. Slik skapes et konsentrert uttrykk som binder sammen denne nesten tyve minutter lange satsen. Mellomsatsen er mild, tilbakeskuende og med en vidunderlig solo for engelskhorn, kanskje med en enkel folketone som inspirasjon. I finalen kjører Franck på fulle sylindere på sitt imaginære orgel, med blide tilbakeblikk på de foregående satsene.

Christian Ihle Hadland