Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering med Per Dahl i Vip-rommet i 5. etasje kl. 18:30. 

Samme program spilles på sesongåpningen i Klassikerserien fredag 22. august. 

Vi åpner med Johan Svendsens fargesprakende Karneval i Paris, før Johan Dalene lar fiolinen briljere i Tsjajkovskijs gripende fiolinkonsert. Til slutt løftes blikket mot stjernene med Strauss’ mektige Also sprach Zarathustra – et storslagent verk kjent for sin ikoniske åpning du garantert har hørt før.

Sommeren 1877 giftet Tsjajkovskij seg med Antonina Milijukova. Hun kom fra en familie preget av hoi og skrik, og den sarte Tsjaikovskij følte seg fullstendig fremmedgjort. At han med egne ord overhodet ikke var forelsket bidro ytterligere til elendigheten som skulle komme.  Etter kun seks uker brøt Tsjaikovskij ekteskapet og forlot sin kone på jernbanestasjonen i St. Petersburg – for aldri å se henne igjen. Høsten var tung og fortvilet, og for å komme seg dro Tsjaikovskij på vinterferie i luksuriøse omgivelser i Sveits. Her ble skaperkraften atter forløst, og hans fiolinkonsert ble til. Som så mange av vår tids høyest skattede verker ble den sablet ned etter premieren, men uslitelig er førstesatsens sjarm, det bondske fyrverkeriet i finalen og vemodet i konsertens langsomme sats, en av Tsjaikovskijs vakreste melodier.

Åpningen av «Also sprach Zarathustra» – «Slik talte Zarathustra» – er blant de mest berømte i musikkhistorien, men hva åpenbarer seg etter dette drøye minuttet? Verket tittel er hentet fra Friedrich Nietzsches bok med samme navn, om den persiske oldtidsprofeten Zarathustra som etter ti års ensomhet i fjellene vender tilbake til menneskene og deler sine profetier. Kapittelet om Guds død og forklaringen av overmennesket er blant boken mest berømte, men Strauss understreket alltid at det ikke var nødvendig å kjenne til Nietzsches verk for å ha utbytte av musikken. Åpningen skildrer soloppgangen, hvor Zarathustra kommer ned fra fjellene. Himmelstrebernes lengsel etter Gud er skildret av Strauss med en nydelig hymne. Men Zarathustra diskuterer med seg selv: Er Gud nok?  Er glede og lidenskap nok?  Nei! Men hva med vitenskapen, sier Nietzsche, kan den være løsningen? Det forblir ubesvart, men musikken bryter etter hvert ut i en henrykt, karikert wienervals. Tolv dundrende klokkeslag signaliserer at kvelden er over, og verket toner ut i nattvandrernes sang, som et vakkert spørsmålstegn.

En annen genial orkestrator var Johan Svendsen. I motsetning til Strauss behøver tittelen «Karneval i Paris» ingen nærmere forklaring. Verket er også en ovasjon til Paris og byens sorgløse og bohemske kunstnerliv, ofte mer karnevalistisk enn karnevalet selv.  Det hele er gitt en fargesprakende musikalsk og orkestral tagning av den unge Svendsen, en komponist født med champagne i blodet.

Christian Ihle Hadland