MERK: Nytt konserttidspunkt – alle seriekonserter starter kl. 19:00.

Pauline Hall var en av få norske komponister som viet seg fullstendig til den impresjonistiske stil. Som 22-åring dro hun i 1912 til Paris for å studere, et studium som ble avbrutt av første verdenskrig, men som allikevel rakk å gjøre henne til Debussy-fantast og hans luftige og klare stil. Hennes Verlaine-suite er fra 1929 og basert på fire dikt av symbolismens mester Paul Verlaine. Dette er raffinert og formskarpt arbeide, et høydepunkt i norsk orkesterlitteratur fra 1900-tallets første del. I kveld får vi høre den første satsen.

Pauline Hall bekledte en rekke roller i norsk musikkliv frem til sin død i 1969. Særlig fryktet var hun som musikkanmelder i Dagbladet.  «NN debuterte i aulaen i går. Det burde han ikke ha gjort» er hennes mest beryktede sitat.

Sebastian Fagerlunds andre klarinettkonsert åpner i det uvisse, med milde klangflater og katteaktige bevegelser i klarinetten. Mellomsatsen er brisk og utadvendt, med livlige danserytmer. Alt trekkes tilbake i finalen, og vi møter vi en klassiker i moderne tagning: tema og variasjoner. Temaet er yndefullt, før turtallet stiger voldsomt og virtuositeten går på høygir.

I Hector Berlioz’ Symphonie Fantastique møter vi en håpløst forelsket ung kunstner – muligens Berlioz selv. Ved synet av den herlige kvinne åpenbares et lykkelig tema spilt av fiolingruppen og en fløyte alene, den såkalte idée fixe. Dette temaet vender stadig tilbake i verket. I neste sats er vi på ball i det som kunne vært en av Tsjaikovskijs fargesprakende russiske salonger, men med et stenk av franske nevroser. Mistanken kommer snikende: skal hans kjærlighet aldri bli gjengjeldt? Den unge mannen flykter på landet. Her hører han to gjetere i pastoral duett, og beroliges av den milde atmosfæren. Den ene gjeteren gjenopptar duetten, men denne gangen uten å få svar … Vår helt tolker dette symbolsk, griper til opiumspipen og røyker seg fra sans og samling.

Etter dette foregår handlingen i opiumsrus, hundre prosent hallusinatorisk. Helten dreper sin elskede og i den fantastiske fjerdesatsen føres han til skafottet. Kjærlighetstemaet fra første sats kommer igjen, nå i en heslig klarinett, før hans avhugde hode ruller over skafottet.

Klokkene ringer for heksesabbaten. Hovedpersonen skal begraves, men er omgitt av trollmenn og monstre. Kjærlighetstemaet kommer igjen, denne gang i vissen, vulgær form. Han ser sin elskede blant heksene, hun er en av dem og hennes skjønnhet er borte. Klokkene kimer, og vi hører den middelalderske begravelsessalmen Dies Irae, som blander seg med heksedansen. Vår venn sendes nådeløst til undergangen.

Christian Ihle Hadland