Vi starter konserten med en epilog. Rolf Guptas «Jordens sang» ble komponert i 2019 til 100-årsjubileet til Kristiansand symfoniorkester, og er et oratorium med tekster som spenner fra Bibelen, Friedrich Schiller og Gustav Mahler til tre tusen år gammel indisk visdom. Verket er ifølge komponisten «… en refleksjon over undringen, lengselen og gleden over skaperverket. Det er samtidig en advarsel til oss selv. Dersom vi ikke stanser opp og lytter til jordens sang kan vi komme til å slukke vår egen pust og den skjøre naturen vi er en del av. Er vi i ferd med å ødelegge oss selv i frustrasjon over mangel på svar? For å ta vare på oss selv må vi ta vare på vår jord. Den vil klare seg helt fint på egen hånd, men uten oss vil det ikke lenger finnes noen til å søke og lengte etter svar på uendelighetens gåte. Jordens sang er en bønn for vår klode.» Epilogen er lavmælt, men dirrende; femten minutter med en C-durakkord i bunn, mens vi beveger oss mot det uendelige.

Svenske Anders Hillborgs andre fiolinkonsert skriver seg fra 2016, og etter det innledende fuglekoret oppstår det som er så karakteristisk for verket: dempede, tandre orkesterflater hvor fiolinen kan utfolde seg, tilbaketrukket eller virvlende. Konserten er et sammenhengende hele som allikevel kan deles inn i åtte satser. Etter tilbakekomsten til fuglekoret er andre sats en klassisk scherzo med pumpende rytmer og høy intensitet, før Hillborgs vakre lydlandskap igjen tar over. Dette bevares helt frem til konsertens femte del, hvor det kraftfulle og jagende igjen vender tilbake. Konsertens syvende sats er en kadens for fiolinen i lutter ensomhet. Etter hvert kommer fuglene tilbake en siste gang, før solist og orkester forener krefter for en heseblesende innspurt.

Storheten i Tsjaikovskijs femte symfoni kan vanskelig beskrives med ord. Den har sin parallell i Beethovens femte symfoni: en reise fra mørke til lys, fra fortvilelse til triumf. Følg godt med i åpningen, for her introduseres Tsjaikovskijs eget skjebnetema i klarinettene, lavmælt og mistrøstig. Dette temaet kan høres i alle satsene og binder symfonien sammen. Første sats har en veldig rastløshet over seg, og det er ikke før vi kommer til den langsomme satsen at en slags ro melder seg, da med den vakre hornsoloen som presenterer hovedtemaet. I annen sats bryter skjebnetemaet inn i skjønnheten to ganger; først som en brusende elv, annen gang som en knyttneve midt i fjeset. I tredjesatsens vals skaper Tsjaikovskij denne følelsen av jul og magisk uskyld vi kjenner fra hans ballettmusikk, her er skjebnetemaet fraværende før det helt mot slutten lister seg inn på silkeføtter.  Finalen er preget av tumulter og hissighet før skjebnetemaet reiser seg en siste gang, denne gang i praktfull jubel.

Christian Ihle Hadland