MERK: Nytt konserttidspunkt – alle seriekonserter starter kl. 19:00.

Fra finnenes nasjonalepos «Kalevala» hentet Sibelius sagnet om svanen som svømmer nedover elven i dødsriket Tuonela. Ved hjelp av enkle virkemidler skaper Sibelius en utrolig atmosfære: Matte, bleke strykertråder søker forgjeves mot lyset, mens svanen representeres av engelsk horn, sår og ensom der den glider mot sin død.

Også Kaija Saariahos trompetkonsert «Hush» er en svanesang, fullført kun noen uker før hennes død i juni 2023. Som tittelen antyder er dette en konsert som foregår i det stille.  Trompeten oppfører seg sjelden eller aldri som vi er vant til, derimot kryr det av alternative spilleteknikker. Åpningssatsen «Make the thin air sing» er musikk som beveger seg fra ingenting til nesten ingenting, mens «Dream of falling» kjennetegnes av en rekke glissandier, fallende bevegelser. Det hele er luftig og virvlende før tredje sats, til tross for sin omskiftelighet, bringer til torgs en fast bankende rytme som alltid befinner seg der et sted, og som tidvis også imiterer lyden av en MR-maskin. I fjerde sats toner det hele ut i absolutt stillhet, og Saariaho skriver rørende i etterordet: «The piece in its entirety is dedicated to the family I leave behind on my own journey to silence.»

Men hos Schubert er døden langt unna. Veldig langt unna! I hans niende symfoni, med tilnavnet «Den store», er lykken uavbrutt. Hornene vekker dagen til liv, før treblåserne bryter ut i en vakker hymne. Innledningen er lang, nesten en sats i seg selv, før Schubert skrur opp tempoet noe voldsomt og introduserer et staselig marsjmotiv som kommer tilbake gjennom hele satsen.

Den langsomme satsen, i det som kunne vært bekymringstung a-moll, slentrer av gårde, lykkelig formiddagsberuset og illudert av en humpende obosolo, som vi får høre mange ganger. Ja, Schubert er sånn sett kanskje den mest generøse komponisten av dem alle. Har han et godt tema i ermet kan man sverge på at man får høre det om og om igjen! I tredjesatsen er musikken for alvor på beina igjen, mens finalen er frisk og militær, riktignok militær ikledd hvite habsburgeruniformer som aldri var ment å skitnes til, og med et sidetema som står i fare for å sette seg fullstendig på hjernen.