MERK: Nytt konserttidspunkt – alle seriekonserter starter kl. 19:00.

Antonio Rosetti skulle man tro vokste opp i Firenzes marmorprakt, men han var fra dagens Tsjekkia og trolig døpt František Antonín Rössler, et navn han senere ga en italiensk schwung. Under en minnegudstjeneste for Mozart i desember 1791 ble hans dødsmesse fremført, så han var nok ingen hvem som helst. Etter sin død i 1792 ble han imidlertid innskrevet i glemselens bok sammen med hundrevis av dyktige komponister fra samme epoke. Bratsjkonserten er utadvendt og fornøyelig, så typisk for musikken fra denne perioden.

Emmanuel Chabrier arbeidet som jurist i det franske innenriksdepartementet store deler av livet, men ikke mer nedtynget av arbeid enn at han rakk å bedrive omfattende musikkstudier for egen hånd. Hans Suite pastorale er basert på folkemelodier og danser fra hans barndoms Auvergne i innlands-Frankrike. Først komponert som klaverstykker – Chabrier var en fantastisk pianist – og senere orkestrert.

I Sibelius’ dagbøker fra april 1915 skriver han utførlig om tilblivelsen av sin femte symfoni. Det er musikk i seg selv! «Høstsolen skinner. Naturen er i avskjedsdrakt. Mitt hjerte synger sørgmodig – skyggene blir lengre.» Og videre: «Jeg er gitt et fantastisk tema. Til symfoniens langsomme sats – jord, ormer og elendighet, fortissimo og dempede toner, massevis av dempede toner. Og tonene er guddommelige!» Inspirasjonen må ha vært voldsom, både musikalsk og litterært: «Det er som om Gud Fader kaster mosaikkbiter fra himmelens gulv og ber meg gjenskape mønsteret.»

Symfonien ble skrevet til Sibelius’ egen 50-årsdag i 1915, men undergikk en rekke revideringer før den endelige versjonen ble til i 1919. Finland på denne tiden var et heftig skue, med løsrivelse fra Russland i 1917 direkte etterfulgt av borgerkrig i 1918. Men den triumferende finalen har intet å gjøre med historiske hendelser. Igjen skal vi til dagboken fra april 1915: «I dag klokken ti på elleve så jeg seksten svaner. En av mine store opplevelser! Gud i himmelen, for en skjønnhet! De sirklet over meg i lang tid og forsvant i soldisen som et glitrende sølvbånd.» Dette synet inspirerte finalens såkalte svanetema, spilt av hornene som en langsom, guddommelig pendel som slynger temaet i bue over himmelen. Men så er Sibelius herlig usentimental: etter et av de vakreste symfoniske øyeblikkene er avslutningen en av de merkeligste, men så allikevel på sin plass.

Christian Ihle Hadland