MERK: Nytt konserttidspunkt – alle seriekonserter starter kl. 19:00.

Brahms’ andre pianokonsert åpner i intim dialog mellom horn og piano, men dette bærer overhodet ikke bud om hva som skal komme. Vi møter Brahms på høyden av sin skapergjerning, han var nå en fullbåren symfoniker, og anså tiden som moden for å løfte også pianokonserten til de symfoniske tinder. Dette gjorde han ved å blåse formatet noe veldig opp, først og fremst ved å føye til en ekstra sats – en «liten scherzo», som Brahms selv kalte det, annensatsen som er en av hans mest fyrrige. Men først og fremst lager Brahms en klaverstemme som glir inn og ut av orkesteret på en måte ingen hadde gjort før ham. Det betyr ikke at pianostemmen er mindre krevende – tvert imot – men klaveret kan ledsage orkesteret eller trekke seg helt tilbake. Dermed blir den vakre tredjesatsen et kort øyeblikk til en cellokonsert. En obo melder seg på før klaveret til sist kommer listende på silkeføtter.

I finalen er vi atter tilbake i åpningens behagelige atmosfære, en blafrende og solfylt affære med tidvis folkloristisk preg, hvor det hele avsluttes i vennlig triumf.

Dvořák fikk inspirasjon til åpningstemaet i sin syvende symfoni da han så en gjeng krigerske bønder stige av toget på jernbanestasjonen i Praha. Året er 1884 og det bygger opp til frigjøringskamp, mot Habsburg-imperiet og for tsjekkisk selvstendighet. Dermed ble dette en annerledes Dvořák-symfoni. I åpningssatsen hører vi lite til de böhmiske, fargesprakende temaene som er hans varemerke; i det hele tatt er symfonien en temmelig mørk affære. I begynnelsen av den langsomme satsen hører vi en rørende hymne hvor vi endelig får anledning til å falle til ro, men Dvořák beveger seg hurtig videre. Mest seg selv er han i den yndefulle tredjesatsen hvor han begår en av sine spesialiteter: å få en sats i moll til å høres glad ut.

Dvořáks syvende symfoni ble urfremført av Philharmonic Society i London som tidligere på 1800-tallet hadde bestilt Beethovens niende symfoni. Og kanskje er tonearten d-moll og murringen i åpningen et lite nikk til den tyske mester, som startet sin symfoni på lignende vis.

Christian Ihle Hadland