Under et besøk i Wien på midten av 1870-tallet hørte Dvorak for første gang Mozarts «Gran Partita» for tretten blåsere. I pur inspirasjon grep han pennen og komponerte sin egen serenade. For å skape dybde til all glansen i blåserne la Dvorak til cello og kontrabass, som durer jovialt i bunnen av ensemblet. I første sats er vi tilbake til 1700-tallets utendørsmusikk med stolte, punkterte rytmer. Sats nummer to er en godlynt menuett, bedagelig og henslengt. På et teppe av hornklang får obo og klarinett utfolde sine vakre melodier i den langsomme satsen, før det hele rundes av med godt humør og et tilbakeblikk på tidligere festligheter.

Noen år senere komponerte Dvorak nærmest i forbifarten noen stykker for firhendig klaver. Han ga dem den vide tittelen «Legender» og tenkte dem til husbruk, men hans forlegger og kolleger var over seg av kvaliteten på stykkene, Dvorak orkestrerte dem og de skulle bane vei for hans stadig større lykke som komponist.

Mozarts mesterverk Figaros bryllup ble tatt av plakaten etter kun fem fremførelser i Wien, men gjorde stor lykke i Praha. Så da Mozart var klar med sin neste opera, Don Giovanni, sørget han for å legge premieren til Praha, hvor den ble en kjempesuksess.  Noen år senere ble Tryllefløyten også gitt en strålende mottagelse i Praha, men innen den tid hadde publikum i Wien omsider tatt til vettet og innsett hva Mozart hadde å by på. En stripe arier fra disse tre høydepunktene i operalitteraturen vil krydre kveldens konsert, nå hørt i variant for obo og orkester.

Til sitt besøk i Praha vinteren 1787 tok Mozart med seg en rykende fersk symfoni, som slik fikk sitt tilnavn. Hadde dette vært Mozarts eneste symfoni hadde den vært spilt i fillebiter, men Mozart har så mange geniale verker at han står i permanent fare for å utkonkurrere seg selv. Den søkende introduksjonen er som en sats i seg selv, åpningssatsens hurtige del er mild og staselig på samme tid. Finalen er en andpusten, herlig virvelvind, og mellom alt det raske: En av Mozarts vakreste andanter, som en sommerdag i skogen med fuglekor og myke vinder.

Christian Ihle Hadland