Fartein Valen ble i 1933 spurt av sin nevø Arne om å komponere en bryllupsmarsj. Nei, ikke en marsj, sa Valen. Han skrev likevel et kort verk som hadde med bryllup å gjøre; Epithalamion betyr på gresk bryllupssang. Det skal være inspirert av et dikt av den engelske 1500-talls forfatteren Edmund Spensers dikt med samme tittel, og Valen mente stemningen her passet til nevøens bryllup. Stykket ble skrevet på Mallorca, der Valen mottok sterke inntrykk fra landskapet og katedralen med dens beliggenhet.

La Isla de las Calmas (Stillhetens øy) er Mallorca som Valen også kalte «lykksalighetens øy». Dette symfoniske diktet ble skrevet etter at han var kommet hjem til Valevåg, men var inspirert av synet av en flokk hvite brevduer som ble sluppet fri fra skipsdekket på båten Valen tok fra Mallorca og mot Valencia. De fine linjene som flettes inn i hverandre og den nærmest romantiske atmosfæren i dette følsomme verket, skaper visuelle assosiasjoner; for Valen var det kanskje dueflokkens vingeslag og flukt tilbake til katedralen.

Beethovens Femte klaverkonsert er den mest monumentale og majestetisk-virtuose av alle i denne sjangeren. «Titanisk» er her et ord som kan brukes. I den kjempelange førstesatsen (582 takter), der klaveret åpner verket som en portal, hersker så orkesteret. Klaveret vender deretter på temaene mot det lyrisk-følsomme, men det kommer også til en kamp mellom orkestral kraft og klaverets fortissimo-akkorder og de klangfulle løp i oktaver. Klaver og orkester konstruerer i denne satsen en stor og kompleks symfonisk bygning. Beethoven utelater her kadensen og lar orkesteret lede over til den herlige langsomme satsen: en rekke nesten-variasjoner over et hymnisk tema. En overgang som spenner vår forventning til bristepunktet fører så over til siste sats som har samme preg av det grandiose som første sats. Sluttsatsen gir klaveret fritt spillerom og rondo-formen gjør at avslutningen ikke er uten humor. Før selve avslutningen kan man merke seg en episode der vi bare hører pauke og klaveret – et eksempel på overraskelsens kunst.

Man regner med at Beethovens Fjerde symfoni ble komponert på kort tid sommeren og høsten 1806. Den har hverken en heroisk karakter som Eroica-symfonien eller er skjebnetung som den femte, og er derfor blitt ganske stemoderlig behandlet. Men Beethoven har et mangfold av uttrykksregistre, og i fjerde symfoni opplever vi både det lette, grasiøse og det klanglig fantasifulle. Schumann hadde en spesiell forkjærlighet for denne symfonien, og særlig andresatsen, adagio, er beslektet med det romantisk-poetiske.