Våren 1877 reiste Brahms gjennom det sydlige Østerrike og tok en rast i kurbyen Pörtschach. Han falt pladask for stedet og besluttet på flekken å tilbringe hele sommeren der. Umiddelbart etter ankomst startet han arbeidet med sin annen symfoni, et av hans mest solfylte og vidunderlige verker, et høydepunkt i symfoniens historie. I åpningen er det som om vi befinner oss i hildringstimen, hvor naturen igjen våkner til liv etter en lang natt. Uvant til Brahms å være er det heroiske tonet nesten helt ned, og satsen er som en lang, uavbrutt sang i orkesteret, med flere av Brahms’ skjønneste melodier. Den langsomme satsen fortsetter likedan, om enn i en mer elegisk tagning. Brahms gir som så ofte ellers sine vakreste temaer til celloen, før orkesteret spinner videre.

Etter disse mettede, geniale satsene så nok Brahms behovet for å kjøle det hele ned. Tredje sats er en kort, munter folkedans med et sprelsk midtparti, mens finalen er livlig, klassisk og rundes av i vennlig triumf.

Sommeren etter vendte Brahms tilbake til Pörtschach, denne gang med planer om en fiolinkonsert. Også her er det som om musikken starter i grålysningen og strekker seg mot solen, men stemningen viser seg å være litt striere. Fiolinen entrer med dunder og brak, og virvler rundt temmelig lenge før det første lyriske temaet høres, basert på åpningens dunkle toner. Brahms serverer det ene geniale temaet etter det andre, alt fra fredsæle dansemelodier til krasse, gjenstridige marsjtemaer. Og etter kadensen hører vi åpningens dunkle toner en siste gang, denne gang løftet mot himmelen i uendelig skjønnhet.

I den langsomme satsen forvandles fiolinkonserten et øyeblikk til en obokonsert. Oboen får dandere et fromt, pastoralt tema på et teppe av blåsere før fiolinen griper tonen.

Brahms tilegnet konserten sin venn Joseph Joachim, en av datidens fremste fiolinister. Joachim hadde ungarsk opphav, og finalen er en sprelsk dansesats med noen vindskjeve betoninger og generell lystighet som virker forløsende etter de to første satsenes vakre alvor.

Fiolinkonserten møtte i sin tid kritikk for å være utakknemlig både for fiolinisten og for publikum, med sitt fravær av hul, ytre briljans. Den polske fiolinisten Bronislaw Huberman beskrev konserten som «en konsert for fiolin mot orkesteret – og fiolinen vinner!»