Mendelssohn og Mozart

Felix Mendelssohns mest kjente konsertouverture tilhører «En sommernattsdrøm», men ouverturen til «Hebridene» i h-moll har også en sentral stilling. Den ble til i årene 1830–32 og finnes i tre forskjellige versjoner. På samme måte som symfoni nr. 3, «Den skotske» og nr. 4, «Den italienske», formidler den naturinntrykk og -atmosfærer. Hovedmotivet, som preger hele ouverturen, oppsto da Mendelssohn besøkte hulen til den mytiske helten Final på Hebridene. Assosiasjoner går også til diktsyklusen Ossians sanger om en mytisk skald fra det skotske høylandet.

Arier fra Mozarts operaer Tryllefløyten og Don Giovanni fremføres denne kvelden med oboen som solist. De to operaene er så ulike som musikalsk mulig – bare Mozart kunne beherske slike kontraster. Også Mendelssohns Sanger uten ord (Lieder ohne Worte) fremføres av oboen. Originalen er for klaver, og denne samlingen er en skattkiste av melodisk oppkomme.

Mozarts symfoni nr. 40 i g-moll fra 1788 er hans nest siste. I sin karakter står den som motsetning til nr. 39 i Ess-dur. G-moll-symfonien er blitt fremført på særdeles forskjellige måter, noe som sier mye om flertydigheten i verket. Samtiden fant denne symfonien grell, uhyggelig og dyster, men i dag er opplevelsen er annerledes. Vi kan nok høre det klagende i verket, men det strømmer hele tiden videre uten et eneste skrik. I førstesatsens gjennomføringsdel innfører Mozart nye tanker, slik han, i motsetning til Beethoven, hadde for vane. Andante-temaet er tungsindig, men omgitt av et mildt lys med gåtefull skjønnhet. Det tematiske materialet veves inn i hverandre på kunstferdig vis. Menuetten er vel det barskeste Mozart har skrevet; her er det ikke mye rokokko eller reminisenser fra hoffet. Siste sats er ingen triumf – den minner derimot om et farlig landskap i månelys.