MERK: Nytt konserttidspunkt – alle seriekonserter starter kl. 19:00.

Anna Thorvaldsdottir beskriver sitt «METACOSMOS» som naturens balanse mellom skjønnhet og kaos, alle krefter som river og sliter i hverandre. Verkets idé er den vakre, men fryktinngytende forestillingen av å falle ned i et sort hull, alt i lavmælt og raffinert orkestrering.

Det må ha feiet en tyrkisk bølge over Europa fra 1770-tallet, noe som kan høres i flere av Mozarts verker: operaen «Bortførelsen fra Seraillet», hans tyrkiske rondo, og finalen i kveldens fiolinkonsert. Her benytter Mozart en spilleteknikk kalt col legno, hvor strykerne slår med trestykket på buen mot strengene for å skape en klaprende, perkussiv klang. Dette var temmelig sikkert inspirert av sultanens janitsjarer i det osmanske rike, som med sin instrumentprakt turet nordover i Europa før de ble stoppet og instrumentene tatt som krigsbytte. Dette er lykkelig, solfylt musikk, Mozarts avskjedsverk til seg selv før han i en alder av 19 år la opp som fiolinsolist.

Den beskjedne musikklæreren og komponisten Gustav Holst ble besatt av astrologi under et ferieopphold på Mallorca vinteren 1913, og skrev horoskoper og kartla ascendanter så blekket sprutet. Etter hvert fikk han ideen om å lage en suite der hver planet ble skildret musikalsk, og dette ble hans gjennombruddsverk.

Åpningssatsen er Mars, krigens budbringer. Her benyttes igjen col legno, slik som hos Mozart, men denne gang for å skape en atmosfære av uhygge: Satsen ble komponert sommeren 1914, kort etter utbruddet av første verdenskrig. Og skulle du ta deg i å tenke at dette ligner på John Williams’ «Imperial March» fra Star Wars, er det herfra inspirasjonen ble hentet.

Venus skildres som fjern og skinnende, mens Merkur fyker av gårde, vektløs og vimsete. Saturn har undertittelen «alderdommens budbringer», men det høres ut som om Holst er noe betenkt ved utsiktene til å bli gammel – hvis det da ikke er tanken på all jordens forgjengelighet som skildres her. Uranus er bråkete og insisterende, før mystikken vi er lovet kommer med et stille brak.

 Og til sist kommer britenes favoritt: Jupiter, den glade giganten stor som tretten hundre jordkloder. Satsens hjerte er den fantastiske hymnen «I Vow to Thee, My Country», spilt i begravelsen til både prinsesse Diana og dronning Elizabeth, britisk som det kan få blitt.

Christian Ihle Hadland