Florence Prices vakre Andante Moderato åpner konserten, deretter får vi oppleve Miklós Rózsas dramatiske konsert for bratsj, fremført av Lawrence Power. Jean Sibelius’ majestetiske og gripende andre symfoni er et av hans mest populære og kjære verk. Symfonien, skrevet i 1902 under en tid preget av både nasjonal stolthet og personlig utfordring for komponisten, er fylt med sterke følelser, vakre melodier og et kraftfullt uttrykk. Den har blitt tolket som en musikalsk hyllest til nordisk natur.  

I 2009 kjøpte et amerikansk ektepar et forfallent sommerhus i St.  Anne, en liten landsby en drøy times kjøretur sør for Chicago. Under renoveringen kom de over store bunker håndskrevne noter hvor Florence Price’ navn ofte figurerte. Price var banebrytende som afroamerikansk, kvinnelig komponist i et ikke alltid like smertefritt USA. Etter sin død i 1953 var hun ikke glemt, men oppdagelsen av hundrevis av verker man tidligere trodde var tapt gav henne et ordentlig puff.

Et av verkene ekteparet fant var hennes første strykekvartett fra 1929, hvor kveldens Andante moderato er hentet fra. Og satsen er typisk for Price’ tonespråk: En vakker spiritual på umiskjennelig amerikanske toneunderlag.

Ungarske Miklós Rózsa er en komponist mange har hørt uten å være klar over det. I stumfilmens tid ble musikken ofte improvisert av et lite kinoorkester, men da lydfilmen gjorde sitt inntog på 30-tallet oppstod behovet i Hollywood for komponister som kunne skrive grandios, episk filmmusikk. Rózsa var en av mange europeiske komponister som tok turen over dammen for å søke lykken i Hollywood.  Hans meste kjente bidrag tør være musikken til Ben-Hur, som innbrakte ham en Oscar i 1959. Men Rózsa komponerte også tradisjonelle, klassiske verker. Hans konsert for bratsj ble bestilt av den amerikanske fiolinisten og bratsjisten Pinchas Zukerman, og uroppført i 1984. Tonespråket er hentet fra første halvdel av 1900-tallet med umiskjennelige ungarske trekk: De haltende, sprelske danserytmene og forestillingen av morgendis over vakre myrlandskap.

Sibelius’ andre symfoni er et av disse verkene hvor alt bare stemmer. Førstesatsen er som en vårløsning, evig generøs og fargesprakende. Andre sats smyger seg dunkelt av gårde før musikken gradvis vokser seg høy og mørk. Messingen ljomer faretruende gjennom satsen, men det finnes også lommer av fred og ynde. Tredjesatsen er en andpusten scherzo som beveger seg gjennom landskapet i 200 kilometer i timen, kun avbrutt av skogens vakre sang i en kort mellomdel hvor musikken atter får trekke pusten. Det hele glir triumferende over i finalen, nærmest er en symfoni i seg selv, hvor satsens uro til sist får utløp i en fantastisk musikalsk frigjøring.

Christian Ihle Hadland