MERK: Nytt konserttidspunkt – alle seriekonserter starter kl. 19:00.

Langsomt – slepende – som klanger fra naturen. Slik beskriver Gustav Mahler åpningen på sin første symfoni. Her finnes kun tynne strimer av lys, før dagen bryter ut med fuglesang og et jaktlag i det fjerne. Som utgangspunkt for symfonien bruker Mahler sin selvbiografiske sangsyklus «Lieder eines fahrenden Gesellen», eller «Sanger fra en veifarer». Som så ofte i romantikken er det en kjærlighetsaffære som strander, men i symfonien gir Mahler oss de milde og vakre øyeblikkene. Etter den stillferdige åpningen er satsen basert på sangen «Går jeg gjennom markene om morgenen», pastoral og gjennomsyret av lykke.

Andre sats må vi kunne kalle rotøsterriksk, med et av disse på samme tid joviale og barske ländlertemaene, med en sval mellomdel i skyggen av trærne. Mahlers geni ligger ofte i sammenføyingen av det banale og det opphøyde. I åpningen av tredje sats hører vi «Fader Jakob», ikke med glade barnestemmer, men i en dunkel og mollstemt kanon med pauker og kontrabass, før flere og flere instrumenter melder seg på. Mellomdelen klinger som et av disse vindskjeve jødiske landsbyorkestrene fra Mahlers barndom – og er det ikke «If I were a rich man» vi etter hvert hører? Det hele tones ned, og Mahler benytter seg igjen av materiale fra «Sanger fra en veifarer», om den elskende som finner hvile under et lindetre.

Finalen eksploderer i uventet f-moll, tordnende og wagnersk, før Mahler serverer oss en av sine vidunderlige musikalske mosaikker, hvor et tilsynelatende lappeteppe av innfall og tilbakeblikk holdes sammen av en veldig indre sammenhengskraft.

Eksploderer gjør også Anna Thorvaldsdottirs cellokonsert «Before we fall». Den starter med et brak, en enorm akkord som langsomt smuldrer opp. Celloen gjør sin entré, vekselvis lyrisk, vekselvis huggete og perkussiv. For dem som i sesongåpningen hørte hennes «Metacosmos» kan cellokonserten påminne om noe av det samme: følelsen av å befinne seg i vektløs tilstand – med utsikter til at noe grusomt kan komme til å skje. Thorvaldsdottir kan trekke orkesterklangen ned til det absolutte minimum og gjør ofte det, men er så variert i sitt uttrykk og orkestrering og har en klo som holder på oppmerksomheten. Et moderne mesterverk, rett og slett.

Christian Ihle Hadland