Det blomstrer i kirsebærlunden utenfor Stavanger konserthus når dette intervjuet finner sted, men det er fremdeles kjølig i luften. Om to timer skal Stavanger Symfoniorkester til Haugesund for å spille perler av Mendelssohn. Sjefdirigent Christian Vásquez ser ut til å glede seg. Nå sitter han i tredje etasje med briller og ullgenser og snakker med hele kroppen. Gløden i øynene hans vitner om et menneske som har hatt sterke følelser for musikk siden barndommen i Venezuela.

Et ungt talent
”Da jeg var ni år, bodde jeg i en bitte liten by med foreldrene mine. Det var bare en eneste gate i hele byen. En dag gikk jeg forbi et gammelt hus der et orkester øvde. Da jeg hørte musikken, løp jeg bort og ble stående utenfor vinduet og tenke “så vakkert”. Foreldrene mine fortsatte å gå. Da da de kom tilbake for å hente meg, erklærte jeg at jeg skulle bli musiker.

Et par dager senere tok faren min meg med til skolen hvor orkesteret holdt til. Han spurte en dame som satt der om jeg kunne bli musiker, og hun sa ”Ok.” Hun begynte å spille en rytme på bordet, og jeg måtte spille etter henne. Så ba hun meg om å synge nasjonalsangen og en annen populær barnesang. Etter en stund spurte damen meg hvilket instrument jeg hadde lyst til å spille, og da svarte jeg ”Fiolin! Det er det mest populære instrumentet.”

Fra musiker til dirigent
Det var en tilfeldighet som gjorde at Christian tok steget fra å spille fiolin til å stå på podiet.

”Da jeg var fjorten-femten år gammel, spilte ungdomsorkesteret mitt konsert i en kirke i San Sebastian (en landsby sør for Caracas i Venezuela, journ anm.). Dirigenten spurte om jeg hadde lyst til å dirigere nasjonalsangen. Jeg tenkte “hvorfor ikke?”. Du skjønner, nasjonalsangen vår er bare en-to-en-to, ikke noe mer.”

Christian vifter høyre pekefinger lett frem og tilbake i luften for å illustrere.

”Jeg begynte å dirigere, og med ett følte jeg meg veldig stor på podiet. Nå kunne jeg formidle noe mye mer enn da jeg spilte fiolin. Å spille fiolin er bra, men når jeg dirigerer, kan jeg smile, jeg kan bevege meg, jeg kan danse og jeg kan gråte hvis jeg har lyst. Etter at nasjonalsangen var ferdig, følte jeg meg fantastisk. Så jeg fortalte dirigenten at jeg ville lære meg å dirigere.”

”I 2006 dro orkesteret mitt fra San Sebastian til Caracas for å spille i et stort og viktig konserthus, og her kom José Antonio Abreu for å høre på oss. Han stiftet musikkprogrammet El Systema for 43 år siden. Da var de 11 musikere, nå er vi én million musikere over hele Venezuela. 600 orkestre på sykehus, i fengsler, overalt. Uansett, han kom for å se oss, og etter konserten kom han til garderoben min, gratulerte meg og sa at han likte konserten. Det var på en fredag. Han sa «ring meg på mandag, for jeg har lyst til å arbeide med deg.» Det var den beste dagen i mitt liv. Alle unge mennesker vil arbeide med denne mannen, så jeg ringte selvsagt mandag morgen klokken ni. ”Maestro! Hvordan går det? Husker du meg?”. Det gjorde han, så han ba meg om å komme dagen etter. Etter det begynte jeg å studere for å bli dirigent. Hver uke måtte vi lære en ny symfoni utenat, det var virkelig hardt arbeid.”

Til Stavanger
Studiene fortsatte i fem år og Christian fikk manager i et byrå i London.

”Han booket meg til en konsert her i Stavanger i 2010. Under konserten var jeg livredd, for det var min første konsert utenfor Venezuela. Jeg kunne ikke snakke engelsk, de eneste uttrykkene jeg kunne var ”Hello, Goodbye og Good morning”. Ingenting annet. Likevel var kjemien med orkesteret helt fantastisk. Det var som….amora primera vista… hva heter det…Kjærlighet ved første blikk! Og kommunikasjonen foregikk bare med hendene mine og kroppen min.”

Etter litt ble Christian tilbudt kontrakt som sjefdirigent, og det var litt av en forandring å komme til Stavanger fra Caracas.

”I Caracas bor det seks millioner mennesker. Mer enn i hele Norge. Det er så vakkert og rolig her. Når jeg våkner i huset om morgenen kan jeg høre fuglene og av og til vinden også. Jeg kan slappe av, og jeg elsker fjordene og den vakre naturen.”

Men det er musikken som spiller hovedrollen i Christians hverdag.

”Hver gang jeg spiller her, prøver jeg å få det til å bli en spesiell opplevelse. Jeg injiserer all min energi og min kjærlighet inn i musikken for å dele den med musikerne og med publikum. Jeg blir nervøs før konsertene. Men når jeg går opp på podiet er jeg komfortabel. Da vil jeg spille og ha det gøy. Når du er veldig godt forberedt, blir du ikke nervøs.”

Og Christian synes det er lettere å holde seg rolig når han jobber med gode musikere.

”Jeg tror 100% på Stavanger Symfoniorkester. Nivået er virkelig høyt. Selv om kanskje ikke generalprøven alltid er helt topp, er konsertene helt utrolige. Orkesteret er så fokusert og konsentrert, de lytter, beveger og koser seg, og da lever de hver og én av notene de spiller. Nå føler jeg at orkesteret har sin egen sound. Sin egen personlighet. Nå føler jeg at de har den sounden som jeg har her inne i meg.”

Ut i Europa
Etter denne sesongen er Christians tid som sjefdirigent i Stavanger Symfoniorkester over. Han har lagt bak seg et solid stykke arbeid.

”Når jeg går rundt omkring i byen, hender det at det kommer folk bort og takker for konserten og skryter av hvor godt orkesteret låter for tiden. De som kommer på torsdagskonsertene kjenner orkesteret veldig godt, og de sier at det aldri har vært så bra som nå.  Jeg tror at det jeg har gjort for å forbedre orkesteret, ligger i detaljene. Jeg liker å jobbe med detaljene, med lyden, artikulasjonen, intonasjonen og balansen. I tillegg håper jeg at min kjærlighet til musikken smitter over. Jeg tror at hvis du jobber med kjærlighet og er profesjonell og seriøs, blir alle rundt deg bedre.”

For Christian går turen videre ut i Europa.

”Nå drømmer jeg om å dirigere Berlinfilharmonien eller Wienerfilharmonien. New York, kanskje, de store orkestrene. Men jeg er fornøyd med å ta små steg, karrieren min er på rett vei, og jeg lærer veldig mye for tiden.”

Så reiser Christian seg for å ta fatt på sin neste reise. Først til Haugesund, og snart inn i en ny sesong med Stavanger Symfoniorkester.