Kveldens program er som helhet viet argentineren Astor Piazzolla (1921-92). Det er en sjeldenhet i konsertsammenheng. Selv om Piazzolla er mest kjent for sin tango-musikk, er hans verkliste omfattende og mangfoldig. Han sammenlignet seg gjerne med George Gershwin, som også komponerte for konsertsalen, men med utgangspunkt i storbyens populærmusikk.

Spennvidden er stor mellom de tre verkene vi hører i kveld. Tango-komponisten, orkesterlederen, bandoneonspilleren og komponisten Piazzolla skiftet ofte både besetning og stil. Impulser mottok han fra sin tidlige lærer Ginastera og senere, og ikke minst, fra Nadia Boulanger i Paris. Verket Tangazo er for kammerorkester og skrevet i 1968-69. Konserten for bandoneon og orkester er fra 1979 og regnes som ett av hans hovedverk. Tre tango-satser for orkester er igjen et relativt tidlig verk, fra 1968. Hos Piazzallo møter vi foruten tradisjonell og ny tango (tango nuevo), jazz-elementer, klassisk musikk og moderne komposisjonsteknikker. Store utøvere som Kronos-kvartetten, Barenboim, Kremer og Yo-Yo Ma har vært med på å fremføre hans verker. Han skrev over 400 tangoer, musikk til ca. 60 filmer, konserter, symfonier og kammermusikk. Først på slutten av sitt liv ble han anerkjent som en stor komponist.

Det første verket i kveld har undertittelen Variasjoner over Buenos Aires. Stemningen her, vakker melodisk og melankolsk, kan minne om en sovende storby. I den store Konsert for bandoneon, strykeorkester og slagverk kommer bandeonen til sin rett, etter at temaet er blitt kraftfullt eksponert. Man merker straks det sterkt rytmiske i denne satsen, off-beat-aksenter og polyrytmikk. Tango-rytmen er påtagelig. Den langsomme satsen er den mest sjelfulle av de tre satsene. Stemningen er intim, nesten innsmigrende. Orkesterstemmene fargelegger solo-instrumentet som ikke bare må ha en vakker tone, men også holde en lang frase som lar melodien klinge ut. Siste sats er igjen sterkt rytmisk, med sterke aksenter, og bærer umiskjennelig Piazzollas signatur. Mot slutten hører vi en ømt klingende tango som oppløses i det nesten rent rytmiske. Verket har fått tilnavnet «Aconcagua» (av partitur-utgiveren Aldo Pagani) fordi konserten innebar et topp-punkt i Piazzollas produksjon og samtidig har navn etter den høyeste fjelltopp i Sør-Amerika.

I Tre tango-satser for orkester er ikke bandoneon noe soloinstrument. Her møter vi tangorytmene omkranset av treblåsere og messing, og jazz og moderne komposisjonsteknikker er sentrale ingredienser. Slagverket, for Piazzolla et typisk virkemiddel, spiller en stor rolle. Karakteristisk for Piazzollas verker er at de lett lar seg bearbeide til forskjellige typer besetninger.