Finske Esa Pekka Salonen er en av vår tids aller fremste dirigenter og en feiret komponist. Hans Sinfonia concertante ble komponert så sent som i 2022, og urfremført i polske Katowice av kveldens solist, Iveta Apkalna.

Tradisjonelt er en sinfonia concertante et verk for flere instrumentalsolister. Genren døde ut på begynnelsen av 1800-tallet da den suverene solist for alvor entret podiet – en skikkelse som slettes ikke ville dele scenen med andre. I Salonen verk er orgelet riktignok eneste solist, men med sine uendelige antall klangvariasjoner kan instrumentenes dronning gli inn og ut av orkesterteksturen og veksle mellom å være kammermusikkpartner, orkesterinstrument og ruvende solist.

Orgelkonserter med orkester er en typisk barokk form, og etter 1700-tallet går det lengre mellom konsertene. Det er derfor passende at Salonen, etter en mild og drømmende innledning, lar orkesteret spille en pavane, en gyngende renessansedans. Fortiden går igjen i hele verket. Mellomsatsen er en variasjonssats, også dette en klassisk form. Temaet høres i pardans mellom bratsj og engelsk horn, før det hele virkelig begynner å rulle og orgelet mesker seg med virvlende solopassasjer.

Finalen har det fiffige navnet «Ghost Montage» og inneholder litt av hvert: ishockeyorgel à la USA, et vink til Beethoven, men fremfor alt en praktfull orkestrering av musikk av 1200-tallskomponisten Pérotin, før satsen toner ut i stillhet.

Gabriel Faurés Requiem skiller seg markant fra Mozart og Verdis berømte verker i samme genre. Hos de to sistnevnte er tyngdepunktet den tordnende Dies Irae-sekvensen, menneskets beven før dommedag, frykten for den evige dom. Hos Fauré er disse satsene i all hovedsak utelatt.  Kun har han valgt å ta med den avsluttende Pie Jesu, en bønn til Jesus om evig hvile, som har gitt oss en av de vakreste sopransoloene i kirkemusikken. Faurés rekviem feirer livets lys, menneskets gjenforening med Gud og den evige hvile i paradis.

Orkestreringen er også eiendommelig, for fiolinenes rolle er i stor grad overtatt av bratsjgruppen. Bratsjgruppen og orgelet ligger som et mykt teppe under koret, før fiolinene melder seg i den vidunderlige sluttsatsen In Paradisum.  Denne er en sats som vanligvis ikke er en del av rekviemmessen, men som synges når båren føres fra kirken til det siste hvilestedet.

Christian Ihle Hadland