Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering med Ivar Atle Fjordheim i VIP-rommet i 5. etasje kl. 18.30.

Jan Dismas Zelenka (1679-1745) har med sitt verk Hipocondrie à 7 Cencertanti i A-dur (1723) skapt et tidlig eksempel på det som kan kalles konsept-musikk. Zelenka var en outsider som lot gammelt og nytt krysse hverandre og brukte synkoper og kromatikk på en ukonvensjonell måte. I barokken brukte man en hel katalog av musikalske figurer som skulle korrespondere med menneskelige affekter. Sukk-figuren var sentral. To grunnstemninger utkrystalliserte seg: gladlynt og sørgelig – det senere dur og moll. Hypokondrien er nå ikke akkurat en følelse, men heller et patologisk kompleks av engstelser. Hvordan uttrykke det i musikk? I ouverturen hører vi oppadstigende, eksalterte sukk-figurer og overraskende vendinger i moll som bestemmer affekten. I hovedsatsen blir gjentagelse forbundet med klagende kromatismer. En solo-fiolin gjør oppmerksom på sin individuelle skjebne. Slutten uttrykker forgjengelighet og stillstand. Men likevel tillater Zelenka seg et sart, halvironisk krumspring: plutselig blir fiss-moll til a-moll, og vi er over i en helt annen region.

Bohuslav Martinu (1890-1959) skrev ca. 400 verk, bl.a. 14 operaer, 15 balletter, 12 kantater og oratorier, seks symfonier og mer enn 20 verk for stort orkester. Men, han er lite spilt og oppført – med urette. Hans mest kjente verk er vel det siste i Concerto-grosso-trilogien. Dobbelkonsert for to strykeorkestre, klaver og pauker (1938) ble bestilt av den store musikkmesenen Paul Sacher. Martinu dyrket en ofte upersonlig stil, musikken skulle ikke være noe vitnesbyrd. Men i dobbelkonserten merker vi et spenningsfelt mellom et personlig uttrykk og det upersonliges estetikk.

Heinrich Ignaz Franz Biber (1644-1704) ble født Böhmen og var en stor fiolinist, noe som har satt spor i hans komposisjoner. Han skrev både sakral og profan musikk. Mest kjent er «Rosenkransens mysterier» der han eksperimenterer med fiolin-teknikker, bl.a. med «scordatura», en misstemming som kan gi en mystisk eller trolsk stemning. Hans «Battalia à 10» (fra 1673) er for ni strykeinstrumenter og cembalo. «Battalia» er det samme som «Battaglia», italiensk for slag eller slagscene. Den nest siste av de åtte delene som stykket består av, har tittelen «Slaget», den fjerde har tittelen «Mars», krigsguden. Siste del er en klage over den sårede musketeren. Dette verket er også for mannsstemmer: I en scene synger åtte fordrukne munker samtidig sanger fra sitt hjemsted og det resulterer i herlige dissonanser. Nettopp i forbindelsen mellom folkelighet og improvisatorisk virtuositet ligger en vesentlig sjarm ved Bibers musikk.

Bela Bartók (1881-1945) skrev sin Musikk for strykere, slagverk og celesta i 1936. Det var igjen på oppdrag fra Paul Sacher. Verket ble straks en suksess og regnes som et av de viktigste verkene i det 20. århundre. Med denne besetningen – to strykegrupper, slagverk, xylofon, celesta, harpe og klaver – blir verket et eneste klangtrylleri. Strukturen i første sats er symmetrisk, men ikke skjematisk, forvandlinger og forandringer griper stadig inn i forløpet. Et kromatisk fugetema fins overalt i satsene. I tredje sats er det tale om en «nattmusikk», med xylofonen til å begynne med og et nytt glissando i paukene. Fugetemaet kommer igjen i forandret form i sluttsatsen og sørger slik for enhet i verket.