Program

Jan Dismas Zelenka: Hipocondrie á 7
Bohuslav Martinu: Dobbelkonsert for to strykeorkestre, piano og pauker
Heinrich Ignaz Biber: Battalia à 10
Bela Bartók: Musikk for strykere, perkusjon og celesta

Medvirkende

Clemens Schuldt, dirigent
Odd Børge Sagland, pauker
Ida Mo Schanche, klaver

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Jan Dismas Zelenka (1679-1745) har med sitt verk Hipocondrie à 7 Cencertanti i A-dur (1723) skapt et tidlig eksempel på det som kan kalles konsept-musikk. Zelenka var en outsider som lot gammelt og nytt krysse hverandre og brukte synkoper og kromatikk på en ukonvensjonell måte. I barokken brukte man en hel katalog av musikalske figurer som skulle korrespondere med menneskelige affekter. Sukk-figuren var sentral. To grunnstemninger utkrystalliserte seg: gladlynt og sørgelig – det senere dur og moll. Hypokondrien er nå ikke akkurat en følelse, men heller et patologisk kompleks av engstelser. Hvordan uttrykke det i musikk? I ouverturen hører vi oppadstigende, eksalterte sukk-figurer og overraskende vendinger i moll som bestemmer affekten. I hovedsatsen blir gjentagelse forbundet med klagende kromatismer. En solo-fiolin gjør oppmerksom på sin individuelle skjebne. Slutten uttrykker forgjengelighet og stillstand. Men likevel tillater Zelenka seg et sart, halvironisk krumspring: plutselig blir fiss-moll til a-moll, og vi er over i en helt annen region.

Bohuslav Martinu (1890-1959) skrev ca. 400 verk, bl.a. 14 operaer, 15 balletter, 12 kantater og oratorier, seks symfonier og mer enn 20 verk for stort orkester. Men, han er lite spilt og oppført – med urette. Hans mest kjente verk er vel det siste i Concerto-grosso-trilogien. Dobbelkonsert for to strykeorkestre, klaver og pauker (1938) ble bestilt av den store musikkmesenen Paul Sacher. Martinu dyrket en ofte upersonlig stil, musikken skulle ikke være noe vitnesbyrd. Men i dobbelkonserten merker vi et spenningsfelt mellom et personlig uttrykk og det upersonliges estetikk.

Bela Bartók (1881-1945) skrev sin Musikk for strykere, slagverk og celesta i 1936. Det var igjen på oppdrag fra Paul Sacher. Verket ble straks en suksess og regnes som et av de viktigste verkene i det 20. århundre. Med denne besetningen – to strykegrupper, slagverk, xylofon, celesta, harpe og klaver – blir verket et eneste klangtrylleri. Strukturen i første sats er symmetrisk, men ikke skjematisk, forvandlinger og forandringer griper stadig inn i forløpet. Et kromatisk fugetema fins overalt i satsene. I tredje sats er det tale om en «nattmusikk», med xylofonen til å begynne med og et nytt glissando i paukene. Fugetemaet kommer igjen i forandret form i sluttsatsen og sørger slik for enhet i verket.