Lettbent musikk er ikke nødvendigvis hva man forbinder med Johannes Brahms, men i serenade nummer to viser han seg fra sin mest luftige og sjarmerende side. Her har Brahms beveget seg til 1700-tallets glade utendørsmusikk, i dette verket hvor blåserne får danse og leke seg fritt på et mykt teppe av bratsjer, celloer og kontrabasser. Ja, for den observante lytter/seer vil legge merke til at orkesteret er fritt for fioliner, noe som i orkesterlitteraturen er en anomali av de virkelig sjeldne. Det er ofte påstått at Brahms brukte de to serenadene for å varme seg opp for å skrive større symfonier, men hvilket utbytte får man av å skrive for et orkester uten fioliner? Heller kan Brahms ha ønsket å utforske blåsernes muligheter, og ellers komponere et vennlig, sommerlig verk.

I mars 1897 ble Rakhmaninovs første symfoni urfremført i St. Petersburg, og det gikk ikke godt. Den store komponisten Alexander Glazunov ledet en uinspirert, uforberedt og, etter ryktene, alkoholtåkete fremførelse som ble en kolossal fiasko. Kritikerne lot harde ord regne over verket, og den arme Rakhmaninov endte opp med skrivesperre. Da skrivesperren hadde vart i tre år og et nytt århundre var i gang tok Rakhmaninov kontakt med legen Nikolaj Dal, som ga ham daglig behandling i tre måneder, blant annet med hypnose. Og med det vendte Rakhmaninov tilbake til livet på nytt.

Rakhmaninovs andre pianokonsert er et av disse stykkene hvor man opplever at alt bare stemmer, som om det har komponert seg selv. Første sats er alvorstung og melankolsk, drevet frem av åpningens truende klokkeslag. I mellomsatsen benytter Rakhmaninov seg av materiale fra tenårene, en romanse for sekshendig (!) klaver han skrev som 16-åring på familiens sommerhus Ivanovka. Denne satsen skulle senere inspirere Eric Carmen da han skrev «All by myself» i 1975 uten å bry seg nevneverdig om opphavsrett – det endte med et forlik der Rakhmaninovs etterkommere mottok 12% av alle inntekter fra sangen frem til 2013. Finalen raser avgårde, kun avbrutt av et vakkert, lyrisk sidetema som kommer i full triumf i verkets avslutning. Og som takk tilegnet Rakhmaninov konserten sin redningsmann, Nikolaj Dal.