I sesongens siste konsert i Klassikerserien gleder vi oss til nok et møte med dirigent Jan Willem de Vriend.

Johann Strauss komponerte sin keiservals i anledning en sammenkomst i Berlin i 1889 mellom keiserne Wilhelm 2. av Tyskland og Franz Josef 1. av Østerrike- Ungarn. Det er vanskelig å forestille seg noe mer galant og europeisk enn disse to herrene med sine snurrebarter og staselige oppsyn, og slik er musikken også. Den starter riktignok som en streng, prøyssisk marsj, men ganske snart forflytter Strauss seg fra Berlin til Wien og serverer det ene fantastiske valsetemaet etter det andre.

Mens Strauss er gledesstrålende, ligger angsten som et tykt teppe hos Lord Byrons Manfred-skikkelse. Adelsmannen Manfred har isolert seg på et slott i de sveitsiske alper, hvor han rives i filler etter sin elskedes død – en kvinne som var hans søster. Schumann fullførte scenemusikken til hele Byrons dikt, men i dag er det kun ouverturen som har overlevd på konsertpodiet, med sin spøkelsesaktige gru.

Etter Haydn, Mozart og ikke minst Beethoven var det intet å lure på: For å bli regnet som en stor komponist, måtte man være en stor symfoniker. Dette skulle volde Brahms mye bry. Fra han var ung mann gjorde han stadige utkast, men de endte alle i papirkurven. I en alder av 43 fikk han endelig hull på byllen, men det er ingen triumf å spore.

Åpningen er drønnende og infernalsk, før Brahms serverer en hurtigere del som absolutt har en eim av Beethoven over seg, men med Brahms’ lodne, herlige orkestrering. Andanten er pastoral og skjønn, og så serverer Brahms oss en av de beste nyvinningene i romantikken: Utskiftingen av muntre, ofte litt overfladiske tredjesatser med et svalt og yndig intermezzo hvor temaet leies frem og tilbake mellom strykerne og blåserne. Og så finalen. Det starter turbulent og konfliktfylt, som i første sats. Etter hvert bryter hornet gjennom, etterfulgt av fløyte og en vakker trombonekoral. Og når hovedtemaet kommer er det så uendelig fortjent, både for Brahms og publikum. Et kroneksempel på en kamp som ble kronet med seier. Brahms fikk ofte høre at finalens hovedtema minnet om kortemaet i finalen i Beethovens niende symfoni. Til dette hadde Brahms én ting å si: «Det kan ethvert ra*hål høre!»

Christian Ihle Hadland

Klassikerserie

fredag 29. mai 2026 kl. 19:30
- Få billetter igjen
Fartein Valen, Stavanger konserthus

Program

Robert Schumann: Manfred Overture
Johann Strauss II: Kaiserwalzer
Brahms: Symfoni nr. 1

Medvirkende

Jan Willem de Vriend, dirigent
Francesco Ugolini, konsertmester
Elisabet Skaar Sijpkens, konferansier