På plass
Han har vært her i 20 år nå, og det merkes i lokalet. Ikke fordi verkstedet er rotete eller at det er støv på hyllene, her er det rent og stille. Du kan se at Jacob har bygget instrumenter her i to tiår fordi alt har sin plass: Der på bakrommet er pussemaskinen innfelt i veggen så den ikke tar mer plass enn den absolutt må. Der i hjørnet står den gamle skuffeseksjonen, med anvisninger på italiensk, for notater og verktøy man bare trenger en gang i blant. Der på hyllen står syltetøyglasset med kaninhud han blander med vann på 63 grader celsius for å lage lim.

Der over espressomaskinen henger diplomet, henger takkebrevene fra Arve Tellefsen og Truls Mørk. Og der, foran vinduet, sitter Jacob og pensler vann på et fiolin-emne ved den store arbeidsbenken han tok med seg fra Cremona i år 2000.

Et mulig arbeid
Jacob von der Lippe er utadvendt og nysgjerrig, i den forstand at han er like glad i å stille spørsmål og lytte som han er i å snakke om arbeidet sitt. Og det virker som han, til en viss grad, ser på fiolinbygging som en hvilken som helst jobb: Det er syv kilometer å sykle hver morgen, det er kone og tre barn som vil ha sommerferie, og det er kaffe på kontoret. Men espressoen kommer i de små, hvite koppene du får på italienske fortauskafeer, og håndtaket på espressomaskinen er en fiolinhals. Som gutt på åttitallet så Jacob solisten Frans Helmersons blonde hårmanke riste ned over celloen under en konsert i Sandefjord, og så var det cellist han ville bli. På slutten av videregående fikk han fingrene sine i en bok. «Den het Gåten Fra Cremona. Skrevet av en litt crazy, norsk fiolinbygger som laget fioliner av appelsinkasser under krigen». Jacob smiler. «Så siste året på videregående bygget jeg min egen cello».

Novise
Det tok to år å komme seg inn på skolen i Cremona. Han skrev søknader og tok italienskkurs, og besøkte den italienske ambassaden «utallige ganger for å få underskrifter og stempler og levere vitnemål».

Cremona er en døsig liten by, fri for turister og store naturopplevelser, men full av musikalsk historie, spesielt når det kommer til fiolinbygging og berømte fiolinbyggere. Den ene italienske fiolinbyggeren hvis navn du kjenner, kommer herfra. Kjenner du flere, kommer de sannsynligvis herfra de også. Og i Cremona ligger altså den internasjonale fiolinbyggerskolen med sine læremestre, seksdagersuker og omtrent hundre studenter fra alle verdenshjørner. «Det er et stort miljø, og det er nok litt sært for utenforstående. Vi snakket mye om fag, og det går fort ned på nerdenivå».

For fiolinbygger-studenter som bor i Cremona, dreier hele livet seg om fioliner. Jacob jobbet dag og kveld, både på skolen, som deltidsansatt i et fiolinverksted og hjemme på den store benken. Fioliner, fioliner, hele døgnet. «Hvis du skal ha treverk til en fiolin og sykler til butikken, møter du ofte seks-syv fiolinbyggere på veien».

Fiolinbyggeren
Så da er det litt av en overgang å komme hjem til Norge, der det er lavere tetthet mellom fiolinbyggerne. «Det var en ny dimensjon da jeg kom tilbake til Oslo. Jeg måtte ringe folk og si at jeg bygget instrumenter. Det var vanskelig, men jeg visste at jeg ikke hadde noe valg hvis jeg ville leve av dette». De siste årene har Jacob hatt ventelister. Han bygger mellom tre og fire instrumenter i året, gjør seg flid og tar seg tid, slik han lærte i Cremona. «I starten var det kjipt å måtte skille seg ad med instrumentene. Nå er jeg opptatt av at de skal leve et liv og ha et formål. Livet til instrumentet begynner når strengene er satt på og musikeren skal
begynne å bruke det». Og dette kan være vanskelig å ta inn over seg for mennesker som lever utenfor fiolinverdenen: Instrumenter er levende organismer som, hvis alt går som det skal, lever lange og gode liv.

Livsløpet
Hvor går skillet mellom håndverk og kunst? Noen vil kanskje anse det å velge materialer eller å høvle en sarg for å være prosaisk, men når prosessen nærmer seg slutten og instrumentet våkner til liv, finnes det en del udefinerbare egenskaper som må til for å bli en fremragende fiolinbygger. «Du må være en menneskekjenner. Alle musikere er forskjellige og hvert instrument har sin personlighet, og min oppgave er ofte å balansere hva jeg anser for å være et godt instrument med hva musikerne synes er en bra fiolin». Instrumenter har også personligheter, personligheter som forandrer seg med tiden. «Folk som ikke er musikere ler litt når vi snakker om å spille inn et instrument. Vil instrumentet forandre seg? Svaret er ja. Det vil det, og det er ikke bare på et psykologisk plan, det handler om hvordan cellene i treverket vil venne seg til å vibrere på visse frekvenser. Å spille inn et nytt instrument tar mellom seks måneder og ett år. Et nytt instrument vil kunne lære seg å bli spilt på, men det betyr jo også at musikeren må lære seg å spille på den fiolinen».

Det Jacob von der Lippe håper på, er at han kan være med å bygge langvarige vennskap mellom instrumentene og deres musikere: «Første dagen de spiller på instrumentet, kan det antakeligvis være litt uvant. Overgangen fra en annen fiolin kan være ganske stor. Men så vil musikeren og instrumentet nærme seg hverandre i løpet av en periode og finne ut hvordan de kommer best overens». Og når Jacob legger fra seg verktøyene sine for godt, håper han at instrumentene han har bygget fortsetter å arbeide i flere hundre år.