Stykket er så fullt av nye ideer og originale grep at komponist Nils Henrik Asheim har satt seg ned og laget en veiviser for publikum. Denne blir framført live og interaktivt med kvartetten på scenen, som start på konserten. Gjennom Asheims ledelse får vi se hvilken vei musikkens elementer tar. Vi følger motiver, temaer og klanger og får et gløtt inn i Beethovens plan mens musikken blir til.

Etter pause blir kvartetten framført i sin helhet.

Med de sene kvartettene forlater Beethoven fullstendig den standardiserte formen på fire satser, til fordel for en ny type narrativ formdesign, eller fortellerteknikk. Opus 131 gjenspeiler en sinnrik syv-satsig plan av musikalske sjangere, tematiske slektskap, overganger og modulasjoner mellom tonearter. Slik skapes det et inntrykk av en ikke-formulert, men likevel tydelig fortalt historie.

Verket åpner med en rolig og avklaret fuge. I den andre enden står den rake motsetningen: oppkavet, rytmisk og revolusjonær musikk som spiller ut dualismer. Mellom disse finner vi to lystige mellomsatser, krysninger mellom kroppslig dansemusikk og en plaprende strøm av noter. I sentrum av verket finnes en labyrint i variasjonsform, hvor ulike konvensjoner og rollespill mellom musikerne prøves ut og forkastes én etter én, før lytteren blir satt på prøve med ulike gåter som oftere og oftere ender i spørsmålstegn. Innimellom, to korte overgangssatser som liksom annonserer noe som skal komme, ved hjelp av opera-lignende elementer som resitativ, kadens og arie.

Ingen av satsene har noen egentlig avslutning. Mot slutten av hver enkelt sats parkeres musikken, rydder opp etter seg og åpner døra for neste sats. Så uforutsigbart og likevel perfekt framstår verket, at det fikk Franz Schubert til å si «Etter dette, hva er det igjen for oss å skrive?»