Mahler mente at en symfoni måtte være som verden – den måtte romme alt. Og nettopp det gjør denne: et storslått og gripende verk om naturens krefter, menneskets plass i tilværelsen og det guddommelige. 

Symfoni nr. 3 er Mahlers lengste, med seks satser og en spilletid på rundt hundre minutter. Til å fremføre dette mektige verket har Poga med seg den anerkjente mezzosopranen Dame Sarah Connolly, stort damekor og barnekor. En høytidelig, følelsesladet og vakker avslutning – og en varm feiring av Pogas tid med orkesteret. 

Paldies par šo reizi – uz redzēšanos! Takk for nå – på gjensyn! 

Mahlers 3. symfoni

Det er ikke alle forunt å oppleve en fremførelse av Mahlers tredje symfoni. Med en lengde på rundt hundre minutter og Mahlers herlig uøkonomiske innstilling – et damekor og et barnekor kreves på scenen i bare fire minutter – er dette et verk som krever en viss planlegging. Mye er sagt om Mahlers filosofi bak hans ni symfonier, men la oss nøye oss med hans berømte sitat i samtale med Sibelius: «Die Symphonie muss sein wie die Welt. Sie muss alles umfassen.» Symfonien må være som verden. Den må omfatte alt. 

Denne teksten er et forsøk på en musikalsk vandring gjennom stykket, særlig første sats som har en varighet på rundt 35 minutter. Etter dette blir satsene kortere og det ytre forløp ikke særlig komplisert. 

Og det hele starter feiende flott! De åtte hornene kaster seg ut i en jublende fanfare og tonen er satt. Men bare tilsynelatende, for raskt omsluttes vi av mørke. Stortrommen buldrer i bakgrunnen, og det første marsjmotivet introduseres. Én lang, tre korte, én lang. Dette vender stadig tilbake i satsen. Atmosfæren er forstenet og truende, og blir stadig avbrutt av hissige utbrudd og et skjærende falskt trompetsignal. 

Stortrommen tar over igjen og leder oss inn i neste del. Stemningen er mer pastoral, men det er noe beklemt over dette fuglekoret. Vi ledes tilbake til åpningens marsjmotiv og den første av mange legendariske trombonesoloer. Fuglekoret returnerer, før Mahler leder oss over i en slags tinnsoldatmarsj, som åpner seg skjønt og lar solen skinne over musikken. Før mørket igjen vender tilbake. 

Trombonen høres igjen, denne gang ikke krigersk, men mild og spørrende. Musikken risler og rasler, og vi ledes inn i et vakkert, forløsende tema som i motsetning til mye annet i denne satsen får lov å vare en stund. Cello og kontrabass introduserer et humpete marsjtema som utvikles med spastisk eleganse. Etter en stund vender de åtte hornene tilbake med åpningens stolthet, men akkurat som første gang skal vi igjen inn i mørket. Trombonen returnerer, og leder oss inn i skumringen. Satsen slutter med tinnsoldatmarsjen, som igjen får vokse fra nesten ingenting til full orkestral jubel. 

Første sats markerer slutten på symfoniens første del. Andre del består av de fem siste satsene. 

Annen sats befinner seg i det fri, med alpeidyll som hentet fra Sound of Music. Tredje sats er basert på en av Mahlers egne sanger, «Ablösung im Sommer», meget upoetisk oversatt «Avløsning om sommeren». Her har gjøken i skogen sunget seg i hjel og falt død om på sin gren. Dyrene i skogen fortviler: Hvem skal nå passe tiden for oss? Men løsningen er rett rundt hjørnet! Nattergalen, hun skal synge videre nå som gjøken har vandret heden.   

Det er kvitter og harmoni i skogen, før dyrene tier og gjemmer seg ved synet av et menneske. Menneskeskikkelsen er musikalsk avtegnet ved et posthorn som befinner seg bak scenen. Det kommer og går i stillhet, før de forfjamsede dyrene igjen kan vende tilbake til sitt virke.  

Sangsolisten gjør sin entré i fjerde sats, med «Midnattsdiktet» fra Friedrich Nietzsches «Slik talte Zarathustra.» De tolv slagene markerer klokken som slår midnatt, og diktet lyder slik: 

Ett!  

Lytt, min bror — hør til! 

To!  

Hør hva den dype midnatt vil. 

Tre!  

«Jeg sov, jeg sov —, 

Fire!  

«Av drømmens dyp jeg våknet opp: — 

Fem!  

«Dyp er vår jord, 

Seks!  

«Og dypere enn dagen tror. 

Syv!  

«Dyp er dens ve —, 

Åtte!  

«Lyst — dypere enn hjerteve: 

Ni!  

«All smerte ånder: Dø! 

Ti!  

«Men alt av lyst vil evighet —, 

Elleve!  

« — den dype, dype evighet!» 

Tolv! 

 

Uten avbrudd får vi fra fjerde til femte sats, og barnekoret og damekoret høres nå for første gang. «Tre engler sang en yndig sang» heter teksten, hvor St. Peter gråter bittert fordi han har brutt De ti bud. Men Jesus sier til ham: «Gråt ikke! Men be til Gud og elsk ham, så skal du få himmelsk glede.» Barna kimer muntert «bim-bam-bim-bam» som kirkeklokker, mens kvinnene synger den vakre melodien, med tekst fra «Des Knaben Wunderhorn», eller «Guttens magiske horn», en samling tyske folkeeventyr og sanger fra tidlig 1800-tall. 

At Nietzsche etterfølges av en tysk barnesang er kanskje hva Mahler mente da han sa at en symfoni skal inneholde alt. 

Og til sist, en av disse uendelige, langsomme satsene som er så unike for Mahler, hvor alt er lys og evighet.